Tomt

Man titter ut av vinduet. Ser på bilene. På trærne som svaier forsiktig frem og tilbake. Husene med mørke vinduer. Stjernene. Dagen er over. Man skal legge seg. Se ut av det samme vinduet neste dag. Bli vekket av sola. Eller skyer. Eller regn - regn som pisker mot den forsvarsløse asfalten. Ting flyr forbi, sier de. Hit og dit, frem og tilbake. Og før man vet ordet av det har man mistet taket på det - ting glipper ut av hendene på deg. Og det er det ingen som ser - ingen som vet - for det er borte. Man ser ikke mer. Føler ikke noe. Det er bare tomt. Hvordan kan man forklare det? Hvordan kan man forklare på en forståelig måte at det eneste som er verre enn tristhet, er følelsen av at det er ingen ting der. At kroppen er tømt for alt. Hjerteslagene har drevet langt vekk. Følelsene er et fjernt sted. Tankene er i ingenmannsland - der hvor ingen eier dem lenger. Plutselig er alt man gjør å handle, uten å lenger tenke eller føle hvilken virkning handlingen gir.

Grunnmuren har falt sammen. Hva bygger man på ingenting? På et vis har man gått seg vill i seg selv. Man leter etter en en eier av ingenmannsland. Der hvor det er ingen folk, ingen mur, ingen hus.

Noen steder kriger de, sulter og sloss. Gråter, smiler, ler, skriker. Verden der ute er full av så mye - så mye grusomt og så mye bra - samtidig som den er tommere enn noe annet. For hva ligger egentlig i kjernen på alt det som skjer der ute? Hva betyr det egentlig - hva er meningen? Det er noe som får folk til å krige. Noe som får oss på andre siden av jorden til å ønske oss klær og penger i haugevis. Grådighet, noe å holde fast ved? Men hva er grådigheten da? Et alternativ  eller en erstatning til kjærlighet? Det jeg ser er ikke hat eller kjærlighet. Det jeg ser er tomhet. Folk som ikke vet hvor de er på vei, hva de vil eller hvem de er. De må bare holde seg fast ved noe. Ikke falle fra. Kjempe etter en mening med livet, som de ikke kommer til å finne. I kjernen er det bare tomt.

Hver gang jeg prøver å forstå, er det som om jeg sliter meg selv ut og blir så svak at jeg bare forstår mindre og mindre. Som om noen har satt en grense på hvor mye jeg får lov til å lure på før jeg ikke har lov til å vite mer. Men når jeg faller i tanker, mister jeg evnen til å rive meg løs.

 
 

Det er vi som fyller opp denne verdenen - dette livet. Med hva vi vil eller hva vi må; den musikksmaken vi liker, de vi vil ha som vennene våre, egne hobbyer, planer, jobb osv. Det er først når vi er alene uten noe av dette, at sannheten vi har gjemt bak det, kommer til syne. Det blir stille. Man står ansikt til ansikt med livet og verden, en gåtes ansikt uten munn. Og ting stopper opp når vi stiller spørmålet: hva er det vi lever for egentlig? Ting svirrer rundt deg, tiden styrter. De ser deg blunke og bevege deg, men inni deg ser du bare rett frem mot en hvit vegg. Kald, taus, borte i en tåke. Men det er det ingen som ser, bare du.

Tanker er virkelig til å bli gal av...

- Ingvild

Sol har en skremmende innvirkning på meg. Jeg er så glad. Og det kjennes helt rart. Blir jeg lurt, er det noe som prøver å viske bort sannheten for så å droppe meg ned i den i morgen? Nei, vet du hva, det er ikke tull. Jeg er glad. Og den følelsen er verdt hver positiv tanke. Jeg har vært glad siden jeg stod opp. Det er fredag, jeg har hatt på meg hullete bukser, hørt på Amy Winehouse og Lana Del Rey, blitt ferdig med halvdagsprøven, ledd sammen med venner som betyr utrolig mye for meg, spist usunn drittmat med vennene mine fordi jeg endelig kan nå som det er fredag og tatt sett med pullups ute i hagen da jeg kom hjem. Oppi det hele har jeg slukt solstråler. Takk og pris at sola er her, og ikke minst våren. På et vis føler jeg at jeg lever for sommeren. Så snart jeg merker vårtegnene, blir det på en måte vår inni meg også, haha.

Jeg knytter gjerne glede til det å ha selvtillit. At man gjør ting som gjør at man føler seg komfortabel med seg selv, og bare er glad i øyeblikket. Selvtillit for meg er når man gjør noe som klaffer så bra med hva man liker og er inni seg, at det får en til å glemme alle komplekser med seg selv og alt det irriterende man grubler over med livet generelt. Man bare lever. Det er slike opplevelser jeg aldri glemmer, det er de som står sterkest i minnet. For de har betydd så mye. Hvem er du når du har selvtillit? Kan du egentlig si at du er noen andre enn deg selv? Når jeg er glad merker jeg at det er fordi jeg føler meg fri til å være den jeg er. Men jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg på akkurat det tidspunktet og til den tiden klarer å være meg selv. Er det bare flaks, bare tilfeldig? Har jeg gjort noe for det? Skulle gjerne likt å vite hvem eller hva det er som styrer følelsene mine. Det er i hvertfall ikke meg, samme hvor mye du måtte påstå at man skaper gleden selv.

        Processed with VSCOcam with t1 preset
  Made with Repix (http://repix.it) Processed with VSCOcam with c1 preset Processed with VSCOcam with f2 preset

//sommerminner

- Ingvild

Jeg burde kanskje ha grått, slik som de andre. I stedet for å sittende skjelvende på stolen min og være i en slags sjokktilstand der jeg ikke forstår hva som skjer eller hva som gir mening.

Været har medfølelse i dag. Himmelen gråter. Man kjenner det når noen har gått bort. Det er en tomhet. Som om verden er avhengig av hver minste sjel for å holde seg oppe.

Jeg husker henne som den som alltid turte å være seg selv og som kjørte sin egen stil. Hun hadde grønn kåpe, plattformsko og klær som var fulle av farger og mønster. Akkurat like livlige som humøret hennes var hver gang vi traff henne. Vi spiste pizza sammen hele klassen, og hun var med og laget god stemning. Vi satt på grupperom og hørte på musikk. Hun pleide alltid å snakke om kjendisene og musikken og seriene hun brant sånn for. Hun viste oss blant annet en grand prix låt som var like spesiell som stilen hennes. Rundt håndleddet hadde hun et Amnesty-armbånd. Hun var bare på skolen noen få ganger, men likevel følte man seg som hennes venn med en gang.

Når noen forlater verden, blir minnene værende igjen. Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg har akkurat de minnene jeg har. Hva er det vi kommer til å huske og savne mest fra alle de som en gang forlater oss? Det er vel kanskje døden som lærer oss å se hele mennesket. Ikke bare de tåpelige små feilene man kan pirke på.

Det at vi møtte henne første gangen ved å ha bakt kake og skrevet navnet hennes på tavla, kommer jeg til å være evig takknemlig for

Jeg vet ikke om jeg egentlig forstår at hun er borte. Som om noen bare har blåst henne bort. Så enkelt. Så raskt. Hun var ofte syk og måtte holde seg hjemme eller på sykehuset. Men gleden hun spredte da hun var der, fikk meg til å føle at hun aldri var syk. Det er det jeg skal huske henne for. Nå er hun heldigvis kvitt smertene, og jeg nekter å tro at hun har det noe annet enn godt nå. Folk forsvinner kanskje, men aldri sporene etter dem. Hver minste ubetydelige ting vi gjør, kan videre ha ledet til noe virkelig betydningsfullt.

     

- Ingvild

Jeg har en menneskelig egenskap som får meg til å tro at jeg har rett. En egenskap som får meg til å tro at jeg kan vite hvem andre mennesker er før jeg har blitt kjent med dem. Jeg dømmer folk. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det virker som en automatisk  reaksjon på meg. Det er noe med det å bare kunne se et synspunkt, det å ikke få svar på spørsmål. Da blir man opprørsk, for man vil jo så gjerne ikke ha noen grenser. Vi vil jo kunne forstå hva som skjer rundt oss. Så vi tar i mot det vi kan få. Vi tar i mot rykter. Man tror lett på rykter. Man tror lett på det eneste man hører - enda det man hører ikke kommer fra den personen det handler om. Og man tror lett på det man ser. Enda det man ser ikke er tårer fra falmede blikk, søvnløse netter med skrikende mørke føleser og ropene i hodet som sier at du er elendig, du kan bare gi opp. Du har ødelagt alt.

Så jeg skammer meg enormt når jeg dømmer folk. Gang på gang ser jeg for ufattelig feil jeg kan ta, og i dette tilfellet av en greie som har vært gående i noen år og som jeg ikke har brukt tid på å se alle sidene av. Det er rart hvordan alt kan snu og blir en helt annen sak når bare flere biter faller på plass. Og hvor mye jeg kan utelukke når jeg snapper opp en ting som folk har gjort galt. Jeg utelukker alle spørsmål som hvorfor personen gjorde det, hvorfor det å gjøre gale ting ser så lett ut for den personen og hvor det hele startet.
Det eneste jeg tenker i øyeblikket er at det galt. Ikke noe mer. Men det er som å skrive svaret på et mattestykke uten å vise hvordan man kom frem til svaret.

black and white, loneliness, and reality-bilde

Kanskje vi alle startet som engler? Men så skjedde det noe på veien. Det var noe som gikk galt. Hvis alle gir deg hat, hvem skal opprettholde gleden i deg da? Hvem skal livnære hjertet ditt? Og hvordan kan du dele en kjærlighet med andre som du ikke har fått? Etter hvert synker du sånn til bunns at alt du gjør er å søke etter kjærlighet, samme hvor mye det koster. Det er som sult, du vil gjøre alt for det om du føler du snart sulter ihjel; du blir desperat etter en endring så du prøver å flykte til et sted hvor du i all forhåpning kan fylle deg selv med det som et hvert menneske trenger, men som ikke alle får. Sulten din går ut over andre, du blir egoistisk, sur og gretten og du kjenner deg utslitt. Tapet på det som skal livnære deg er i ferd med å ta knekken på deg. Skal du bare gi opp? Skal du bare grave godheten din ned i denne gjørma eller skal du måtte bære videre på det som er skinnende og rent, men tungt?

Du løy da du ikke klarte å grave opp mer, prøvde å late som at alt var så fint til enhver du kjente. Du flyktet til det eneste som gjorde deg godt i fra det som plaget deg, og du glemte dem du etterlot på sidelinjen. De som desperat trengte det samme som deg, men som ble såret nok en gang. Men jeg forstår deg. Jeg forstår at jeg ikke bør dømme lenger, for livet ditt er så mye mer enn de løgnene, det falske smilet, det at du reiste bort og det at du ikke kunne gi de du var glad i det de trengte mest. Det var kanskje nettopp fordi du hadde etterlatt deg et mørke der som ikke lenger kunne lyse opp noe i deg. Du måtte søke noe nytt. Stadig søkte du på nytt. Kanskje har du funnet det nå? Hvem vet?

girl, dark, and photography-bilde quote, text, and Who-bilde

Når alt kommer til alt finnes det jo en historie bak enhver reaksjon, oppførsel og handling. Det er noe med det å miste de tingene som skal løfte deg opp. Eller med det å ikke finne dem lenger. Jeg står bare og ser på og dømmer uten å være med i spillet. Og så holder jeg meg til det laget som leder, ikke det laget som har jobbet hardest. Jeg så ikke at du kjempet for å score mål - jeg så bare at du bommet. Jeg tenker ikke på alle tårene du har grått, alt det sinnet som har vokst ut i fra et liv som du er misfornøyd med, alt det du måtte legge bak deg for å komme bort fra det stedet der du sviktet mest. I håp om å hente noe kjærlighet å komme tilbake med.

Hvis ser jeg ser det i perspektiv med meg selv, tenker jeg på hvor utrolig sårende det ville føles om jeg kunne lese andres tanker og så at alt folk tenkte om meg var totalt feil. Hvor urettferdig det ville være. Det er urettferdig, tvers igjennom. Hvem er vi til å dømme noen? Vi som bare lever et liv om gangen? Kun dette ene livet i fra den ene personen vi er...

Jeg vil ikke påstå at noen mennesker er dårlige, det dårlige har bare vært hos noen for lenge. Og da er det ikke så mye mer enn det de kjenner lenger. Bare deres egen trang til å komme seg ut av det og til noe bedre, men de har ikke lenger kjennskap til hvordan de kan gjøre det på en god måte. Jeg skal ikke late som jeg kjenner deg eller tro jeg kan bestemme hvem du er og hva gjerningene dine betyr.
Så lenge jeg ikke kan se deg på innsiden ser jeg ingenting.

- Ingvild

Det er kaldt ute. Nakne trær står tause og strekker armene sine mot himmelen. Frosten ligger som et hvitt sår over marker av gult gress. Du kjenner vinden trekke inn gjennom klærne dine mens du spenner musklene. Tårene renner og du må blunke flere ganger. Så blir alt klarnet - du ser frostrøyken forsvinne ut i det fryste landskapet. Med ett er det som om de stikkene du kjenner i huden, blir en påminning om at du er i live - at du er her akkurat nå.

Vi sier gjerne at vi gleder oss til sommer når det er vinter. Men jeg tror ikke det egentlig er sant. Vi gleder oss til det vi tror vil bli bedre. Fordi vi tror at dersom vi får noe annerledes enn det vi har, så er det et håp om at det er lykke. Og så når sommeren kommer og har vart en stund, begynner vi å tenke tilbake på de mørke kveldene med fyr i ovnen, frosten som glitrer, snøen som gjør alt så stille og det å gå ut med skjerf og vinterjakke og votter. Man håper alltid at ting vil bli bedre om omgivelsene endrer seg, og så glemmer vi å se hva som faktisk er bra med det som er her nå. Det er så mye lettere å drømme enn å leve.

                                                                  
                                                                     
                                                                       
                                                                     

- Ingvild

 

Julestemning

- Å stå foran peisen og varme seg etter å ha kommet inn fra iskaldt vær

- Sitte i et mørkt rom med folk du er glad i og se Polarekspressen.

- Å si god jul til klassevennene siste skoledag. Klemmer. Smil. Latter. Glede.

- Trær som lyser opp av julelys hvor enn du går.

- Den første snøen. Løpe ut i hagen. Legge seg ned på bakken og lukke øynene.

- Lukten av mandariner. Og varm gløgg med mandler.

- Å gå i Stavanger i vinterjakke og med votter på kvelden, snakke og tenke. Se de røde og gule julelysene glitre omkring deg og en god venn/venner.

- Frost. Og frostrøyk.

- Pakke inn julegaver mens man hører på julemusikk.

   

- Når hunden vår Charlie har snø i skjegget.

- Å være på jobb mens gjestene baker pepperkaker så lukten sprer seg i hele rommet.

 - Skøyter. Ha stor fart og svinge på hockeyskøyter. Være innpakket i pannebånd og lag med ull og jakke og vinterbukse.

- Når Ingebjørg Bratland synger "Jul i svingen".

- Juleball.

- Å stå ute i skogen og se på stjernehimmelen som i denne tiden er litt ekstra klar.

- Julelys i vinduskarmen. Stjerne i vinduet.

- Pepperkakebaking til hele den svære deigen er brukt opp. Og så høre på høy julemusikk i mens.

- Det å vente på julekvelden. Se på klokka. Sette seg ned i sofaen og se Tre nøtter til Askepott.

God jul!

Bilder: weheartit.com

- Ingvild

For litt siden så jeg en link med et bilde av en hund. Innlegget hadde blitt delt flere ganger på Facebook. I overskriften sto den kjente nyheten du kanskje selv har lest: Tenåringene stjal valpen, foret den med narko og satte fyr på den. Det var blikket til denne valpen på bildet som grep meg først. Den kikket på kamera med halvåpne svake øyne som hadde røde merker nedenfor seg. Det jeg så var noen som var fortvilet, noen som ikke forsto, noen som hadde det vondt langt inni seg. På det ene beinet til valpen manglet pels, og den hadde en liten bandasje på en del av det. Jeg tenkte: Hva i all verden er det noen mennesker kan finne på å gjøre? Ekle følelser trakk  innover meg. Jeg så for meg situasjonen. Det at noe uskyldig blir dratt inn i noe grusomt, det at et lite dyr som ikke kan snakke for seg blir pint på den måten. Noe uskyldig som bare ønsket fred, ro og ingen fare. Jeg orket ikke å åpne artikkelen. Jeg vendte ansiktet bort og trykket av mobilen. Lenge etterpå kjente jeg fremdeles på vemmelsen. Og dette fikk meg til å tenke. Jeg har tidligere kommet over flere bilder der IS har kappet av hoder, bombet landsbyer og skremt barn og voksne med frykt og tårer i øyene. Det er grusomt og jeg får alltid så mange vonde tanker og følelser etterpå. Jeg klarer liksom ikke å bli meg selv med en gang og blir sittende med en ubehagelig rar stemning rundt meg.

Og det er da jeg tenker; hvis jeg kjenner på vonde følelser og tanker som sitter lenge igjen i meg, bare etter at jeg har lest en artikkel eller sett et bilde, hvordan må ikke da disse flyktningene som dag for dag lever med slike hendelser rett utenfor dørene sine, føle det? Jeg kan forstå hvordan uhyggelige følelser kan utvikle seg til traumer, mareritt og frykt når de blir gjentatt dag for dag. Når du ikke bare leser om det, men du hører skrikene, de som trygler om å få leve, skuddene og bombene. Du ser døde mennesker overalt hvor du går. Ødelagte bygninger. En råtten lukt av død, og en av ferskt blod.

For dem er det ikke bare en artikkel å snu seg bort i fra for å få slutt på synene og følelsene. De må snu seg bort i fra hjemlandet sitt. Rømme fra frykten og grusomheten. Dette gjør de på en svært risikabel måte. De tar båt over havet. Storm og uvær kan dukke opp når som helst. Det blir bekmørkt. Noen rømmer over fjell. Noen voksne kutter seg for at de uttørstede barna deres skal få drikke blodet deres. Noen gjemmer seg i lastebiler, der noen dør på grunn av oksygenmangel. De heldige overlevende kommer frem. De tror at de har klart det. Men så står noen i disse rike land og sier at de må snu og dra tilbake. Gå tilbake til elendigheten de skulle ønske ikke eksisterte - vente på å bli grepet av krigen sine klør.

Så jeg spør. Hvem vender seg egentlig ikke bort fra ubehag? Hvem orker egentlig å innta virkeligheten som den er og bare la den skje? Jeg forstår ikke. Den følelsen vi selv kjenner av ubehag når noe fælt skjer, må vi da vel også kunne knytte til andre mennesker? Det virker som det er så lett å si nei - så lett å stenge folk ute og ignorere. Det er så lett for alle vi som ikke har opplevd å måtte fare til sjøs en kald kveldsnatt i en utrygg båt fordi en gruppe mennesker er nær byen vår med planer om å ta tingene våre, ødelegge hjemmet vårt og drepe oss.

 refugee, syrian, and children-bilde refugee, syrian, and children-bilde

Jeg har blitt rørt av å lese om den 14 år gamle gutten Yaman som kom til Norge og lærte seg å snakke norsk etter 20 dager. Når han blir eldre  vil han bli lege. Kamil kjemper for å bli i landet etter å ha bodd her i nesten 5 år og alltid vært trofast mot jobben sin. Nemat Ismat kom alene fra krig i Afghanistan og var glad da det norske politiet ikke slo ham. Det er så utrolig mange historier...

Så hvor ligger vår rett til å kaste dem på dør, fortelle dem at de ikke hører til her når de har kjempet mer enn vi noen gang har gjort for å få et så fredelig liv som mange av oss har? Ingen av oss valgte å bli rike eller flyktninger da vi ble født. Noen var bare heldige. Jeg vil ikke si at rike fortjener livet sitt bedre enn andre. Flyktninger ser ikke bare og hører ikke bare om grusomhetene - de lever i den. Hver dag må de frykte. Alt de ønsker seg er fred. Lykkejegere, sier noen. Ok, kanskje er de lykkejegere, men det er vi alle. Enhver søker etter noe som er bedre hvis en ikke trives i sin livssituasjon. Og disse menneskene trives så lite at de ofrer livene sine. De må kjempe seg til det livet de vil ha; kjempe seg til det allmenne behovet for trygghet, ro og kjærlighet.

Selvsagt vet jeg at vi må sette grenser og at vi ikke har plass til alle. Men vi kan da ikke bare se dem dø? Bare stenge dem ute akkurat slik vi vanligvis gjør i den boblen vi lever i, så får de bare gå tilbake til stedet de kom fra og begrave seg i elendigheten... Noen maser og roper om hjelp, mat og penger. Men det ville vi også gjort om vi var desperate. Om vi kjente at nå er det nok.

child, syria, and war-bilde

 

Jeg tenker at hvis vi ikke skaper kjærlighet og tar i mot folk, beholder vi den frykten og elendigheten som IS har skapt. Et samfunn der hat og fordommer står sentralt. Norske borgere som er negative til å ta i mot stakkarslige mennesker på flukt skremmer meg mer enn flyktninger. Hvem har egentlig mest medfølelse av personen som bar sitt skadede familiemedlem på en lang reise til et nytt land på jakt etter trygghet, fremfor en som sitter i det trygge varme hjemmet sitt og klager på at disse menneskene kan ødelegge for oss og  forstyrre oss i bobla vår? De som ser på at mobbere mobber, gjør også slik. 

Det er ingen tvil om at det er folk som har minst frihet og lever i mest elendighet som har de største håpene og ønskene om frihet, fred og et bedre liv. Da er det heller inge grunn til å tro de vil ødelegge freden vi har når det er den de så lenge har lett etter. VG skrev nylig at asylsøkere er en ressurs for samfunnet, i og med at eldrebølgen vil slå til om en generasjon.

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg mener vi alle jo egentlig er like - oss rike og flyktningene. Det er ingen av oss som ønsker hat. Vi vil jo bare ha fred. Og det synes jeg  vi kan stå for sammen.

- Ingvild

http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/asylsoekerne-er-en-ressurs/a/23568198/

http://www.nrk.no/ostfold/kamil-har-atte-dager-igjen-i-norge-1.12658732

http://www.tv2.no/a/7547430

Bilder: weheartit.com

Noen ganger når jeg selv har det godt begynner jeg å tenke på de som sitter igjen i den mørke verdenen den dag i dag og kjemper med valget om å bevare livet eller velge det bort. For med så mange mennesker i dette landet, og så mange mennesker i verden, sier det seg selv at det finnes mange ulike liv. Noen ganger møter du blikk du aldri forstår. Blikk uten ende, blikk som forteller alt og ingenting. Kanskje er det bare en tilfeldighet. Kanskje er det et rop om hjelp.

Under samme himmel som deg kan en jente eller en gutt sitte skamslått og redd, en kan drømme om et helt annet liv enn det en har, en kan forsøke å ta livet sitt, en kan grue seg til å gå på skolen, en kan flykte over havet i en båt... Så mange historier. De er forskjellige, men de har alle noe til felles. De handler alle om å kjempe seg gjennom livet eller å lete etter lykken. Vi skal alle se på den samme månen om kvelden, sove under samme stjerner og løpe gjennom regnet som faller fra himmelen.

Den unike historien hver av oss bærer er en langt større kamp enn noen er i stand til å dømme.. For ingen kan se eller føle hvordan situasjonen er bedre enn den som opplever situasjonen. Vi ser bare gjennom en kropp; den kroppen vi selv har. Det er så trist når folk tror at det er noe galt med andre fordi det kun deres egen side de kjenner. Eller når folk ikke vil ta i mot andre fordi de selv har det fint uten dem.

 

 

Verden er ikke perfekt og vil andre bli det. Vi gjemmer oss alle sammen. Vi har alle mer eller mindre vi sliter med. Alle kjenner smerte ... Det vil vi alltid ha til felles. Og som jeg har lest i et sitat: den eneste måten verden er rettferdig på er at den er urettferdig for alle.

Du kan kjenne det gjøre vondt i hjertet, men prøve å ignorere det. Du kan felle en tåre og tørke den bort. Men du kan ikke tørke bort eller ignorere virkeligheten. Den er den samme uansett hvordan du vrir og vender på det. Vi bare huske det - at andres virkelighet er ikke lettere en ens egen. Og blir vi flinkere til å se hverandre og bry oss, kan enhver kanskje føle at de har en plass i denne verden. Det blir jo ikke plass før vi lager plass.

- Ingvild

 

//weheartit

Det er noe med regnet som inspirerer meg. Når det regner får jeg alltid lyst til å sette meg ned ved et åpent vindu, lytte til fuglene som kvitrer og på regnet som faller ned på den grå asfalten. Ingenting gjemmer tårene våre så godt som regnet. Regnet er som en oppsamling av alle verdens tårer som har blitt holdt på for lenge. Himmelen gråter av alt det vonde som har skjedd. Grått, svart og hvitt viser de detaljene som fargene gjemmer bort. Det som er under overflaten.

- Ingvild

Jeg sier ofte at jeg lurer på hvordan verden ville ha sett ut dersom alle var seg selv. Hvordan ville vi ha oppført oss og hvordan ville vi ha sett ut, hvis vi alle var fri fra bekymringene om hva andre tenker om oss og hva som må til for å være god nok. Jeg kjenner jeg er lei av å være fanget blant blikk, kommentarer, artikler, oppfordringer osv... men jeg er ikke lei av selve greiene. Jeg er lei av at jeg i det hele tatt gidder å bry meg. At samfunnet gidder å bry seg. For hvem skal vi gjøre oss til for? De som misliker oss fortjener ikke at vi endrer oss til noe annet enn det de hakket ned på oss for. De har ikke gjort noe for å fortjene vår tid og oppmerksomhet. De som fortjener det, er de som respekterer oss for den vi er og som ser mennesket bak det hele. De som ikke alltid forstår, men prøver. Som ikke alltid er enige, men holder fred. Som ser ting fra andres perspektiv og forstår at vi alle er ulike og ikke kan kommanderes av hverandre. Og ikke minst, de som tar oss med inn i sitt liv og deler sin verden med oss, uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hjertet sørger når vi ikke er den vi er. Sjelen vår har en oppskrift. Det er den vi kan skape et liv ut i fra. Og vi vil ikke mestre å skape noe ut i fra en oppskrift som ikke eksisterer. Ut i fra ingenting. Å være den du er er det som er det mest naturlige for sjelen din. Det er det du kler.

Det er hardt å være noe som er annerledes og som folk ikke forstår, noe som ikke blir fremhevet som "det riktige".  Men enda hardere er det å prøve å være noe som man vet at man verken er eller har skapt. Som å være kjent for å være søsken med en kjendis. Da er det ikke deg det handler om. Du er bare med på det, men du skapte det ikke selv. Du er med på det fordi omstendighetene sier det. Men hva om du bryter ut av det og skaper din egen karriere? Skaper ditt eget? Da vil du se at det åpner seg nye muligheter, at den riktige fansen/vennene kommer strømmende og at hjertet ditt gleder seg. For å leve må du ta sjanser hele tiden, helt til du kjenner at du er på det stadiet hvor du er lykkelig.

Hvem er du innerst inne? Hva gjør deg glad? Det ville vært så mye lettere om vi spredte litt mer kjærlighet. Om vi ikke dømte hverandre ut i fra små detaljer i et langt og stort liv. Små detaljer betyr ingenting når du hører den lange historien som ledet frem til dem. Hvem ville for eksempel mobbe noen for å være overvektig dersom de skjønte hvilket slitsomt liv personen har hatt og derfor brukt mat som trøst? Eller at noen går lettere opp i vekt enn andre? Og at personen gråter seg i søvn hver natt for sitt eget selvbilde og frykten for å gå ute blant folk neste dag? Fordommer skyldes uvitenhet, og vi bør ikke la oss påvirke av folk som ikke kjenner oss. Det er som om vi skulle bli mistenkt for noe av politiet og si at vi var skyldige uten at vi er det.

Vi burde lære oss å gjøre det vi vil uten at det skader andre. Og så la folk bruke tiden sin på å irritere seg over oss hvis det er det de ønsker. Og ikke minst; de største haterene finnes oppi hodene våre. Det er de vi først må ta knekken på - slippe oss fri fra de falske reglene vi selv har laget. Det er lite man må, mye man kan(hvis man tør).
 


"Beauty is simply reality seen with the eyes of love". - Evelyn Underhill

Når du opplever at noen er seg selv oppstår en magi du ikke visste at fantes. Virkeligheten viser seg. Ikke det falske bildet vi har skapt sammen. For vi vil ikke skille oss ut - tør ikke å motta kritikk. Vi gjemmer oss bak "det vanlige gode" fordi ingen da kan fortelle oss at det er feil. Men du er ikke trygg. For du er ikke deg. Og en dag vil du falle sammen. Skjønne at dette ikke er din greie. At kreftene til å late som, ikke lenger strekker til. Du må være deg. Fri og lykkelig.

I det siste har jeg blitt lei av alt som er perfekt. Så fryktelig lei at jeg ikke lenger ser at det er vakkert. For jeg ser ingen innlevelse i det. Ingen glød. Det er så kjedelig, så likt - alt sammen. Hvor få er det egentlig som vil leve det livet de har i forhold til de som bare føler de må?

Jeg søker det som er annerledes - det som er i stand til å gjøre endringer i verden, som tør å si at nok er nok og at det finnes mer utenfor de trygge gjemmestedene våre.

Nok en gang måtte jeg bare få utløp for tankene mine som klumper seg sammen oppi hodet mitt. Men jeg håper du forsto hva jeg ville frem til.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
I går var jeg og søskenbarnet mitt på shopping nærmest hele dagen. Hun fant en masse, men jeg fant veldig lite som vanlig. Kresen som jeg er når det kommer til klær, føler jeg nesten at jeg aldri får nok tid til å shoppe. Uansett, jeg hadde en utrolig fin dag sammen med søskenbarnet mitt. På kvelden så vi dokumentaren om Amy Winehouse på kino. Jeg anbefaler den på det sterkeste! Den viser en helt annen side av Amy enn den så mange har hørt om i media. Og at kjendiser er mennesker de også som ikke nødvendigvis blir lykkelige av penger og berømmelse.

 

- Ingvild

        Kunst


 
   
  

"Kunst avslører hva som er i sjelen."
- Tommy, Never Let Me Go

 - Ingvild


  
 
 

Hei. Det er elleve dager til skolestart. Elleve dager til flere av oss må gjøre det vi må fremfor det vi virkelig vil. Jeg er takknemlig for alle de gode dagene jeg har hatt i sommerferien. Jeg har hatt det fantastisk og er fornøyd med det meste, utenom at jeg skulle ha trent litt mer. Men hallo, jeg kan trene hele resten av året, og hvis man ikke er så gira på å trene så er det ikke noe vits. Trening skal være noe man gjør av egen vilje - noe som er gøy og som man får glede av.

I går og i dag passet jeg en søt liten jente som snart skal begynne i første klasse. Jeg har egentlig aldri passet et barn før og stilte gjerne opp for å få en ny erfaring og støtte moren som  trengte barnepass. Det er mye man lærer av å se på de små barna. Hvordan de kan få glede ut i fra så lite som en blomsterbukett, et kappløp, valmuefrø, papirfigurer og klistermerker. Og samtidig trist å tenke på alt hun har fremfor seg... alt hun ikke vet...og  alt som kan skje. Det føltes nærmest feil å ta i mot betaling da vi hadde det så fint sammen. Jeg ble så rørt da hun plutselig sa på den lille turen vi gikk med hunden, at hun skulle ønske jeg kunne gå den turen sammen med henne andre ganger, selv om jeg ikke passet henne.





- Ingvild

I dag regner det. Små regndråper sildrer nedover vindusruta og blir opplyst av dagslyset som skinner på dem. Det er et slags grålig lys ute. Det lager stemningen på det hvite rommet mitt enda litt kaldere. Jeg sitter og tenker, slik jeg alltid pleier å gjøre når jeg er alene. Det  jeg liker best med å være med folk og gjøre spennende ting er nettopp det at jeg slipper å tenke. Når jeg er alene dagdrømmer jeg alt for mye. Jeg forestiller meg en bedre verden. En verden der jeg tør å være meg selv fullt ut. En verden der jeg er god i de tingene jeg skulle ønske jeg var god i. En verden der ingen dømmer hverandre. En verden hvor alle er like populære. En verden med mer kjærlighet, kunst og godhet.

Og så tenker jeg på det vonde. For når man blir overlatt til seg selv kommer livet som en bølge og kaster seg over deg før du rekker å trekke inn pusten. Bekymringene over fremtiden ulmer i luften. Tomheten er verst. Når du verken klarer å gråte, skrike eller føle noe som helst. Du vet ikke engang om du tenker. Du bare sitter der, forvirret.

Vi har alle et behov for kjærlighet. Men noen ganger lurer jeg på: finnes det kjærlighet for alle? Kan alle bli elsket? Kan alle elske? Noen ganger vet du ikke hvor du skal gjøre av deg. Du føler deg fanget. Eller som at du kan se alle og alt som skjer, men ingen kan se deg. Som i en tåke. De sier at når du blir deprimert så er du syk. Jeg vil ikke si at en er syk, at en blir lurt og at alle tankene er gale. Jeg ville heller si at en depresjon er den som vekker deg opp. Den viser deg sannheten om hva som står bak alt det gode; den lar deg føle på alt det vonde for en stund, så du er mye mer våken, takknemlig, forståelsesfull og erfaren når du kommer tilbake igjen til deg selv.

Jeg tror ikke det er det ytre; det som skjer rundt deg, som bestemmer om du skal ha det godt inni deg eller ikke. Noen ganger blir vi bare triste, uten å egentlig forstå helt hvorfor.  Og jeg mener at alle har lov til å være triste. Slik er det bare når vi lever. Vi må rett og slett leve med det. Alltid vil det være ett eller annet som vi ikke kan forstå som ligger og skurrer. Ett eller annet som trekker oss nedover mens vi strekker armene mot himmelen.


Kjipe dager dukker alltid opp, men jeg må stadig minne meg på hvor heldig jeg er. Det er mye som er bra med livet. Spesielt de hverdagslige tingene som bare dukker opp ut av det blå og minner meg på at det alltid finnes glede. Jeg er over depresjonen, jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er den personen jeg pleide å være. Det tok meg to år, men det var verdt det. Før delte jeg mennesker inn i grupper. Det var de menneskene som for det meste var glade og triste av og til, og de menneskene som var triste og glade av og til.

 Noen ganger elsker jeg livet. Det er da jeg ser lykken i de minste ting. For meg er lykke:

- Å gå ute i regnet uten hette og bli så våt i håret at det drypper fra det

- Å høre på filmmusikk

- Å bade i sjøen

- Se på humler i blomstene

- Stå på toppen av et fjell eller sitte og dingle med beina utfor et stup

- Tegne og føle at en får det til

- Gjøre hardt fysisk arbeid og kjenne at en har en frisk kropp som klarer det

- Å snakke med folk som bryr seg, og som virker glad når du snakker med dem

- Å ha blikkontakt med slike øyne du kunne ha forsvunnet inn i

- Lukke øynene og lytte til fuglekvitring i skogen

- Når noen du ikke trodde at brydde seg, sender deg en bursdagsmelding eller en hvilken som helst annen melding.

 

 Hva er lykke for deg?

- Ingvild

Les mer i arkivet » April 2016 » Februar 2016 » Januar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.

KONTAKT


Legg meg til som venn


hits