Tomt

Man titter ut av vinduet. Ser p bilene. P trrne som svaier forsiktig frem og tilbake. Husene med mrke vinduer. Stjernene. Dagen er over. Man skal legge seg. Se ut av det samme vinduet neste dag. Bli vekket av sola. Eller skyer. Eller regn - regn som pisker mot den forsvarslse asfalten. Ting flyr forbi, sier de. Hit og dit, frem og tilbake. Og fr man vet ordet av det har man mistet taket p det - ting glipper ut av hendene p deg. Og det er det ingen som ser - ingen som vet - for det er borte. Man ser ikke mer. Fler ikke noe. Det er bare tomt. Hvordan kan man forklare det? Hvordan kan man forklare p en forstelig mte at det eneste som er verre enn tristhet, er flelsen av at det er ingen ting der. At kroppen er tmt for alt. Hjerteslagene har drevet langt vekk. Flelsene er et fjernt sted. Tankene er i ingenmannsland - der hvor ingen eier dem lenger. Plutselig er alt man gjr handle, uten lenger tenke eller fle hvilken virkning handlingen gir.

Grunnmuren har falt sammen. Hva bygger man p ingenting? P et vis har man gtt seg vill i seg selv. Man leter etter en en eier av ingenmannsland. Der hvor det er ingen folk, ingen mur, ingen hus.

Noen steder kriger de, sulter og sloss. Grter, smiler, ler, skriker. Verden der ute er full av s mye - s mye grusomt og s mye bra - samtidig som den er tommere enn noe annet. For hva ligger egentlig i kjernen p alt det som skjer der ute? Hva betyr det egentlig - hva er meningen? Det er noe som fr folk til krige. Noe som fr oss p andre siden av jorden til nske oss klr og penger i haugevis. Grdighet, noe holde fast ved? Men hva er grdigheten da? Et alternativ  eller en erstatning til kjrlighet? Det jeg ser er ikke hat eller kjrlighet. Det jeg ser er tomhet. Folk som ikke vet hvor de er p vei, hva de vil eller hvem de er. De m bare holde seg fast ved noe. Ikke falle fra. Kjempe etter en mening med livet, som de ikke kommer til finne. I kjernen er det bare tomt.

Hver gang jeg prver forst, er det som om jeg sliter meg selv ut og blir s svak at jeg bare forstr mindre og mindre. Som om noen har satt en grense p hvor mye jeg fr lov til lure p fr jeg ikke har lov til vite mer. Men nr jeg faller i tanker, mister jeg evnen til rive meg ls.

 
 

Det er vi som fyller opp denne verdenen - dette livet. Med hva vi vil eller hva vi m; den musikksmaken vi liker, de vi vil ha som vennene vre, egne hobbyer, planer, jobb osv. Det er frst nr vi er alene uten noe av dette, at sannheten vi har gjemt bak det, kommer til syne. Det blir stille. Man str ansikt til ansikt med livet og verden, en gtes ansikt uten munn. Og ting stopper opp nr vi stiller sprmlet: hva er det vi lever for egentlig? Ting svirrer rundt deg, tiden styrter. De ser deg blunke og bevege deg, men inni deg ser du bare rett frem mot en hvit vegg. Kald, taus, borte i en tke. Men det er det ingen som ser, bare du.

Tanker er virkelig til bli gal av...

- Ingvild

Sol har en skremmende innvirkning p meg. Jeg er s glad. Og det kjennes helt rart. Blir jeg lurt, er det noe som prver viske bort sannheten for s droppe meg ned i den i morgen? Nei, vet du hva, det er ikke tull. Jeg er glad. Og den flelsen er verdt hver positiv tanke. Jeg har vrt glad siden jeg stod opp. Det er fredag, jeg har hatt p meg hullete bukser, hrt p Amy Winehouse og Lana Del Rey, blitt ferdig med halvdagsprven, ledd sammen med venner som betyr utrolig mye for meg, spist usunn drittmat med vennene mine fordi jeg endelig kan n som det er fredag og tatt sett med pullups ute i hagen da jeg kom hjem. Oppi det hele har jeg slukt solstrler. Takk og pris at sola er her, og ikke minst vren. P et vis fler jeg at jeg lever for sommeren. S snart jeg merker vrtegnene, blir det p en mte vr inni meg ogs, haha.

Jeg knytter gjerne glede til det ha selvtillit. At man gjr ting som gjr at man fler seg komfortabel med seg selv, og bare er glad i yeblikket. Selvtillit for meg er nr man gjr noe som klaffer s bra med hva man liker og er inni seg, at det fr en til glemme alle komplekser med seg selv og alt det irriterende man grubler over med livet generelt. Man bare lever. Det er slike opplevelser jeg aldri glemmer, det er de som str sterkest i minnet. For de har betydd s mye. Hvem er du nr du har selvtillit? Kan du egentlig si at du er noen andre enn deg selv? Nr jeg er glad merker jeg at det er fordi jeg fler meg fri til vre den jeg er. Men jeg klarer ikke forst hvorfor jeg p akkurat det tidspunktet og til den tiden klarer vre meg selv. Er det bare flaks, bare tilfeldig? Har jeg gjort noe for det? Skulle gjerne likt vite hvem eller hva det er som styrer flelsene mine. Det er i hvertfall ikke meg, samme hvor mye du mtte pst at man skaper gleden selv.

        Processed with VSCOcam with t1 preset
  Made with Repix (http://repix.it) Processed with VSCOcam with c1 preset Processed with VSCOcam with f2 preset

//sommerminner

- Ingvild

Jeg burde kanskje ha grtt, slik som de andre. I stedet for sittende skjelvende p stolen min og vre i en slags sjokktilstand der jeg ikke forstr hva som skjer eller hva som gir mening.

Vret har medflelse i dag. Himmelen grter. Man kjenner det nr noen har gtt bort. Det er en tomhet. Som om verden er avhengig av hver minste sjel for holde seg oppe.

Jeg husker henne som den som alltid turte vre seg selv og som kjrte sin egen stil. Hun hadde grnn kpe, plattformsko og klr som var fulle av farger og mnster. Akkurat like livlige som humret hennes var hver gang vi traff henne. Vi spiste pizza sammen hele klassen, og hun var med og laget god stemning. Vi satt p grupperom og hrte p musikk. Hun pleide alltid snakke om kjendisene og musikken og seriene hun brant snn for. Hun viste oss blant annet en grand prix lt som var like spesiell som stilen hennes. Rundt hndleddet hadde hun et Amnesty-armbnd. Hun var bare p skolen noen f ganger, men likevel flte man seg som hennes venn med en gang.

Nr noen forlater verden, blir minnene vrende igjen. Jeg lurer p hva det er som gjr at jeg har akkurat de minnene jeg har. Hva er det vi kommer til huske og savne mest fra alle de som en gang forlater oss? Det er vel kanskje dden som lrer oss se hele mennesket. Ikke bare de tpelige sm feilene man kan pirke p.

Det at vi mtte henne frste gangen ved ha bakt kake og skrevet navnet hennes p tavla, kommer jeg til vre evig takknemlig for

Jeg vet ikke om jeg egentlig forstr at hun er borte. Som om noen bare har blst henne bort. S enkelt. S raskt. Hun var ofte syk og mtte holde seg hjemme eller p sykehuset. Men gleden hun spredte da hun var der, fikk meg til fle at hun aldri var syk. Det er det jeg skal huske henne for. N er hun heldigvis kvitt smertene, og jeg nekter tro at hun har det noe annet enn godt n. Folk forsvinner kanskje, men aldri sporene etter dem. Hver minste ubetydelige ting vi gjr, kan videre ha ledet til noe virkelig betydningsfullt.

- Ingvild

Jeg har en menneskelig egenskap som fr meg til tro at jeg har rett. En egenskap som fr meg til tro at jeg kan vite hvem andre mennesker er fr jeg har blitt kjent med dem. Jeg dmmer folk. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det virker som en automatisk reaksjon p meg. Det er noe med det bare kunne se et synspunkt, det ikke f svar p sprsml. Da blir man opprrsk, for man vil jo s gjerne ikke ha noen grenser. Vi vil jo kunne forst hva som skjer rundt oss. S vi tar i mot det vi kan f. Vi tar i mot rykter. Man tror lett p rykter. Man tror lett p det eneste man hrer - enda det man hrer ikke kommer fra den personen det handler om. Og man tror lett p det man ser. Enda det man ser ikke er trer fra falmede blikk, svnlse netter med skrikende mrke fleser og ropene i hodet som sier at du er elendig, du kan bare gi opp. Du har delagt alt.

S jeg skammer meg enormt nr jeg dmmer folk. Gang p gang ser jeg for ufattelig feil jeg kan ta, og i dette tilfellet av en greie som har vrt gende i noen r og som jeg ikke har brukt tid p se alle sidene av. Det er rart hvordan alt kan snu og blir en helt annen sak nr bare flere biter faller p plass. Og hvor mye jeg kan utelukke nr jeg snapper opp en ting som folk har gjort galt. Jeg utelukker alle sprsml som hvorfor personen gjorde det, hvorfor det gjre gale ting ser s lett ut for den personen og hvor det hele startet.
Det eneste jeg tenker i yeblikket er at det galt. Ikke noe mer. Men det er som skrive svaret p et mattestykke uten vise hvordan man kom frem til svaret.

black and white, loneliness, and reality-bilde

Kanskje vi alle startet som engler? Men s skjedde det noe p veien. Det var noe som gikk galt. Hvis alle gir deg hat, hvem skal opprettholde gleden i deg da? Hvem skal livnre hjertet ditt? Og hvordan kan du dele en kjrlighet med andre som du ikke har ftt? Etter hvert synker du snn til bunns at alt du gjr er ske etter kjrlighet, samme hvor mye det koster. Det er som sult, du vil gjre alt for det om du fler du snart sulter ihjel; du blir desperat etter en endring s du prver flykte til et sted hvor du i all forhpning kan fylle deg selv med det som et hvert menneske trenger, men som ikke alle fr. Sulten din gr ut over andre, du blir egoistisk, sur og gretten og du kjenner deg utslitt. Tapet p det som skal livnre deg er i ferd med ta knekken p deg. Skal du bare gi opp? Skal du bare grave godheten din ned i denne gjrma eller skal du mtte bre videre p det som er skinnende og rent, men tungt?

Du ly da du ikke klarte grave opp mer, prvde late som at alt var s fint til enhver du kjente. Du flyktet til det eneste som gjorde deg godt i fra det som plaget deg, og du glemte dem du etterlot p sidelinjen. De som desperat trengte det samme som deg, men som ble sret nok en gang. Men jeg forstr deg. Jeg forstr at jeg ikke br dmme lenger, for livet ditt er s mye mer enn de lgnene, det falske smilet, det at du reiste bort og det at du ikke kunne gi de du var glad i det de trengte mest. Det var kanskje nettopp fordi du hadde etterlatt deg et mrke der som ikke lenger kunne lyse opp noe i deg. Du mtte ske noe nytt. Stadig skte du p nytt. Kanskje har du funnet det n? Hvem vet?

girl, dark, and photography-bilde quote, text, and Who-bilde

Nr alt kommer til alt finnes det jo en historie bak enhver reaksjon, oppfrsel og handling. Det er noe med det miste de tingene som skal lfte deg opp. Eller med det ikke finne dem lenger. Jeg str bare og ser p og dmmer uten vre med i spillet. Og s holder jeg meg til det laget som leder, ikke det laget som har jobbet hardest. Jeg s ikke at du kjempet for score ml - jeg s bare at du bommet. Jeg tenker ikke p alle trene du har grtt, alt det sinnet som har vokst ut i fra et liv som du er misfornyd med, alt det du mtte legge bak deg for komme bort fra det stedet der du sviktet mest. I hp om hente noe kjrlighet komme tilbake med.

Hvis ser jeg ser det i perspektiv med meg selv, tenker jeg p hvor utrolig srende det ville fles om jeg kunne lese andres tanker og s at alt folk tenkte om meg var totalt feil. Hvor urettferdig det ville vre. Det er urettferdig, tvers igjennom. Hvem er vi til dmme noen? Vi som bare lever et liv om gangen? Kun dette ene livet i fra den ene personen vi er...

Jeg vil ikke pst at noen mennesker er drlige, det drlige har bare vrt hos noen for lenge. Og da er det ikke s mye mer enn det de kjenner lenger. Bare deres egen trang til komme seg ut av det og til noe bedre, men de har ikke lenger kjennskap til hvordan de kan gjre det p en god mte. Jeg skal ikke late som jeg kjenner deg eller tro jeg kan bestemme hvem du er og hva gjerningene dine betyr.
S lenge jeg ikke kan se deg p innsiden ser jeg ingenting.

- Ingvild

Det er kaldt ute. Nakne trr str tause og strekker armene sine mot himmelen. Frosten ligger som et hvitt sr over marker av gult gress. Du kjenner vinden trekke inn gjennom klrne dine mens du spenner musklene. Trene renner og du m blunke flere ganger. S blir alt klarnet - du ser frostryken forsvinne ut i det fryste landskapet. Med ett er det som om de stikkene du kjenner i huden, blir en pminning om at du er i live - at du er her akkurat n.

Vi sier gjerne at vi gleder oss til sommer nr det er vinter. Men jeg tror ikke det egentlig er sant. Vi gleder oss til det vi tror vil bli bedre. Fordi vi tror at dersom vi fr noe annerledes enn det vi har, s er det et hp om at det er lykke. Og s nr sommeren kommer og har vart en stund, begynner vi tenke tilbake p de mrke kveldene med fyr i ovnen, frosten som glitrer, snen som gjr alt s stille og det g ut med skjerf og vinterjakke og votter. Man hper alltid at ting vil bli bedre om omgivelsene endrer seg, og s glemmer vi se hva som faktisk er bra med det som er her n. Det er s mye lettere drmme enn leve.

                                                                  
                                                                     
                                                                       
                                                                     

- Ingvild

Julestemning

- st foran peisen og varme seg etter ha kommet inn fra iskaldt vr

- Sitte i et mrkt rom med folk du er glad i og se Polarekspressen.

- si god jul til klassevennene siste skoledag. Klemmer. Smil. Latter. Glede.

- Trr som lyser opp av julelys hvor enn du gr.

- Den frste snen. Lpe ut i hagen. Legge seg ned p bakken og lukke ynene.

- Lukten av mandariner. Og varm glgg med mandler.

- g i Stavanger i vinterjakke og med votter p kvelden, snakke og tenke. Se de rde og gule julelysene glitre omkring deg og en god venn/venner.

- Frost. Og frostryk.

- Pakke inn julegaver mens man hrer p julemusikk.

- Nr hunden vr Charlie har sn i skjegget.

- vre p jobb mens gjestene baker pepperkaker s lukten sprer seg i hele rommet.

- Skyter. Ha stor fart og svinge p hockeyskyter. Vre innpakket i pannebnd og lag med ull og jakke og vinterbukse.

- Nr Ingebjrg Bratland synger "Jul i svingen".

- Juleball.

- st ute i skogen og se p stjernehimmelen som i denne tiden er litt ekstra klar.

- Julelys i vinduskarmen. Stjerne i vinduet.

- Pepperkakebaking til hele den svre deigen er brukt opp. Og s hre p hy julemusikk i mens.

- Det vente p julekvelden. Se p klokka. Sette seg ned i sofaen og se Tre ntter til Askepott.

God jul!

Bilder: weheartit.com

- Ingvild

For litt siden s jeg en link med et bilde av en hund. Innlegget hadde blitt delt flere ganger p Facebook. I overskriften sto den kjente nyheten du kanskje selv har lest: Tenringene stjal valpen, foret den med narko og satte fyr p den. Det var blikket til denne valpen p bildet som grep meg frst. Den kikket p kamera med halvpne svake yne som hadde rde merker nedenfor seg. Det jeg s var noen som var fortvilet, noen som ikke forsto, noen som hadde det vondt langt inni seg. P det ene beinet til valpen manglet pels, og den hadde en liten bandasje p en del av det. Jeg tenkte: Hva i all verden er det noen mennesker kan finne p gjre? Ekle flelser trakk innover meg. Jeg s for meg situasjonen. Det at noe uskyldig blir dratt inn i noe grusomt, det at et lite dyr som ikke kan snakke for seg blir pint p den mten. Noe uskyldig som bare nsket fred, ro og ingen fare. Jeg orket ikke pne artikkelen. Jeg vendte ansiktet bort og trykket av mobilen. Lenge etterp kjente jeg fremdeles p vemmelsen. Og dette fikk meg til tenke. Jeg har tidligere kommet over flere bilder der IS har kappet av hoder, bombet landsbyer og skremt barn og voksne med frykt og trer i yene. Det er grusomt og jeg fr alltid s mange vonde tanker og flelser etterp. Jeg klarer liksom ikke bli meg selv med en gang og blir sittende med en ubehagelig rar stemning rundt meg.

Og det er da jeg tenker; hvis jeg kjenner p vonde flelser og tanker som sitter lenge igjen i meg, bare etter at jeg har lest en artikkel eller sett et bilde, hvordan m ikke da disse flyktningene som dag for dag lever med slike hendelser rett utenfor drene sine, fle det? Jeg kan forst hvordan uhyggelige flelser kan utvikle seg til traumer, mareritt og frykt nr de blir gjentatt dag for dag. Nr du ikke bare leser om det, men du hrer skrikene, de som trygler om f leve, skuddene og bombene. Du ser dde mennesker overalt hvor du gr. delagte bygninger. En rtten lukt av dd, og en av ferskt blod.

For dem er det ikke bare en artikkel snu seg bort i fra for f slutt p synene og flelsene. De m snu seg bort i fra hjemlandet sitt. Rmme fra frykten og grusomheten. Dette gjr de p en svrt risikabel mte. De tar bt over havet. Storm og uvr kan dukke opp nr som helst. Det blir bekmrkt. Noen rmmer over fjell. Noen voksne kutter seg for at de uttrstede barna deres skal f drikke blodet deres. Noen gjemmer seg i lastebiler, der noen dr p grunn av oksygenmangel. De heldige overlevende kommer frem. De tror at de har klart det. Men s str noen i disse rike land og sier at de m snu og dra tilbake. G tilbake til elendigheten de skulle nske ikke eksisterte - vente p bli grepet av krigen sine klr.

S jeg spr. Hvem vender seg egentlig ikke bort fra ubehag? Hvem orker egentlig innta virkeligheten som den er og bare la den skje? Jeg forstr ikke. Den flelsen vi selv kjenner av ubehag nr noe flt skjer, m vi da vel ogs kunne knytte til andre mennesker? Det virker som det er s lett si nei - s lett stenge folk ute og ignorere. Det er s lett for alle vi som ikke har opplevd mtte fare til sjs en kald kveldsnatt i en utrygg bt fordi en gruppe mennesker er nr byen vr med planer om ta tingene vre, delegge hjemmet vrt og drepe oss.

refugee, syrian, and children-bilderefugee, syrian, and children-bilde

Jeg har blitt rrt av lese om den 14 r gamle gutten Yaman som kom til Norge og lrte seg snakke norsk etter 20 dager. Nr han blir eldre vil han bli lege. Kamil kjemper for bli i landet etter ha bodd her i nesten 5 r og alltid vrt trofast mot jobben sin. Nemat Ismat kom alene fra krig i Afghanistan og var glad da det norske politiet ikke slo ham. Det er s utrolig mange historier...

S hvor ligger vr rett til kaste dem p dr, fortelle dem at de ikke hrer til her nr de har kjempet mer enn vi noen gang har gjort for f et s fredelig liv som mange av oss har? Ingen av oss valgte bli rike eller flyktninger da vi ble fdt. Noen var bare heldige. Jeg vil ikke si at rike fortjener livet sitt bedre enn andre. Flyktninger ser ikke bare og hrer ikke bare om grusomhetene - de lever i den. Hver dag m de frykte. Alt de nsker seg er fred. Lykkejegere, sier noen. Ok, kanskje er de lykkejegere, men det er vi alle. Enhver sker etter noe som er bedre hvis en ikke trives i sin livssituasjon. Og disse menneskene trives s lite at de ofrer livene sine. De m kjempe seg til det livet de vil ha; kjempe seg til det allmenne behovet for trygghet, ro og kjrlighet.

Selvsagt vet jeg at vi m sette grenser og at vi ikke har plass til alle. Men vi kan da ikke bare se dem d? Bare stenge dem ute akkurat slik vi vanligvis gjr i den boblen vi lever i, s fr de bare g tilbake til stedet de kom fra og begrave seg i elendigheten... Noen maser og roper om hjelp, mat og penger. Men det ville vi ogs gjort om vi var desperate. Om vi kjente at n er det nok.

child, syria, and war-bilde

Jeg tenker at hvis vi ikke skaper kjrlighet og tar i mot folk, beholder vi den frykten og elendigheten som IS har skapt. Et samfunn der hat og fordommer str sentralt. Norske borgere som er negative til ta i mot stakkarslige mennesker p flukt skremmer meg mer enn flyktninger. Hvem har egentlig mest medflelse av personen som bar sitt skadede familiemedlem p en lang reise til et nytt land p jakt etter trygghet, fremfor en som sitter i det trygge varme hjemmet sitt og klager p at disse menneskene kan delegge for oss og forstyrre oss i bobla vr? De som ser p at mobbere mobber, gjr ogs slik.

Det er ingen tvil om at det er folk som har minst frihet og lever i mest elendighet som har de strste hpene og nskene om frihet, fred og et bedre liv. Da er det heller inge grunn til tro de vil delegge freden vi har nr det er den de s lenge har lett etter. VG skrev nylig at asylskere er en ressurs for samfunnet, i og med at eldreblgen vil sl til om en generasjon.

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg mener vi alle jo egentlig er like - oss rike og flyktningene. Det er ingen av oss som nsker hat. Vi vil jo bare ha fred. Og det synes jeg vi kan st for sammen.

- Ingvild

http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/asylsoekerne-er-en-ressurs/a/23568198/

http://www.nrk.no/ostfold/kamil-har-atte-dager-igjen-i-norge-1.12658732

http://www.tv2.no/a/7547430

Bilder: weheartit.com

Noen ganger nr jeg selv har det godt begynner jeg tenke p de som sitter igjen i den mrke verdenen den dag i dag og kjemper med valget om bevare livet eller velge det bort. For med s mange mennesker i dette landet, og s mange mennesker i verden, sier det seg selv at det finnes mange ulike liv. Noen ganger mter du blikk du aldri forstr. Blikk uten ende, blikk som forteller alt og ingenting. Kanskje er det bare en tilfeldighet. Kanskje er det et rop om hjelp.

Under samme himmel som deg kan en jente eller en gutt sitte skamsltt og redd, en kan drmme om et helt annet liv enn det en har, en kan forske ta livet sitt, en kan grue seg til g p skolen, en kan flykte over havet i en bt... S mange historier. De er forskjellige, men de har alle noe til felles. De handler alle om kjempe seg gjennom livet eller lete etter lykken. Vi skal alle se p den samme mnen om kvelden, sove under samme stjerner og lpe gjennom regnet som faller fra himmelen.

Den unike historien hver av oss brer er en langt strre kamp enn noen er i stand til dmme.. For ingen kan se eller fle hvordan situasjonen er bedre enn den som opplever situasjonen. Vi ser bare gjennom en kropp; den kroppen vi selv har. Det er s trist nr folk tror at det er noe galt med andre fordi det kun deres egen side de kjenner. Eller nr folk ikke vil ta i mot andre fordi de selv har det fint uten dem.

Verden er ikke perfekt og vil andre bli det. Vi gjemmer oss alle sammen. Vi har alle mer eller mindre vi sliter med. Alle kjenner smerte ... Det vil vi alltid ha til felles. Og som jeg har lest i et sitat: den eneste mten verden er rettferdig p er at den er urettferdig for alle.

Du kan kjenne det gjre vondt i hjertet, men prve ignorere det. Du kan felle en tre og trke den bort. Men du kan ikke trke bort eller ignorere virkeligheten. Den er den samme uansett hvordan du vrir og vender p det. Vi bare huske det - at andres virkelighet er ikke lettere en ens egen. Og blir vi flinkere til se hverandre og bry oss, kan enhver kanskje fle at de har en plass i denne verden. Det blir jo ikke plass fr vi lager plass.

- Ingvild

 

//weheartit

Det er noe med regnet som inspirerer meg. Nr det regner fr jeg alltid lyst til sette meg ned ved et pent vindu, lytte til fuglene som kvitrer og p regnet som faller ned p den gr asfalten. Ingenting gjemmer trene vre s godt som regnet. Regnet er som en oppsamling av alle verdens trer som har blitt holdt p for lenge. Himmelen grter av alt det vonde som har skjedd. Grtt, svart og hvitt viser de detaljene som fargene gjemmer bort. Det som er under overflaten.

- Ingvild

Jeg sier ofte at jeg lurer p hvordan verden ville ha sett ut dersom alle var seg selv. Hvordan ville vi ha oppfrt oss og hvordan ville vi ha sett ut, hvis vi alle var fri fra bekymringene om hva andre tenker om oss og hva som m til for vre god nok. Jeg kjenner jeg er lei av vre fanget blant blikk, kommentarer, artikler, oppfordringer osv... men jeg er ikke lei av selve greiene. Jeg er lei av at jeg i det hele tatt gidder bry meg. At samfunnet gidder bry seg. For hvem skal vi gjre oss til for? De som misliker oss fortjener ikke at vi endrer oss til noe annet enn det de hakket ned p oss for. De har ikke gjort noe for fortjene vr tid og oppmerksomhet. De som fortjener det, er de som respekterer oss for den vi er og som ser mennesket bak det hele. De som ikke alltid forstr, men prver. Som ikke alltid er enige, men holder fred. Som ser ting fra andres perspektiv og forstr at vi alle er ulike og ikke kan kommanderes av hverandre. Og ikke minst, de som tar oss med inn i sitt liv og deler sin verden med oss, uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hjertet srger nr vi ikke er den vi er. Sjelen vr har en oppskrift. Det er den vi kan skape et liv ut i fra. Og vi vil ikke mestre skape noe ut i fra en oppskrift som ikke eksisterer. Ut i fra ingenting. vre den du er er det som er det mest naturlige for sjelen din. Det er det du kler.

Det er hardt vre noe som er annerledes og som folk ikke forstr, noe som ikke blir fremhevet som "det riktige".  Men enda hardere er det prve vre noe som man vet at man verken er eller har skapt. Som vre kjent for vre ssken med en kjendis. Da er det ikke deg det handler om. Du er bare med p det, men du skapte det ikke selv. Du er med p det fordi omstendighetene sier det. Men hva om du bryter ut av det og skaper din egen karriere? Skaper ditt eget? Da vil du se at det pner seg nye muligheter, at den riktige fansen/vennene kommer strmmende og at hjertet ditt gleder seg. For leve m du ta sjanser hele tiden, helt til du kjenner at du er p det stadiet hvor du er lykkelig.

Hvem er du innerst inne? Hva gjr deg glad? Det ville vrt s mye lettere om vi spredte litt mer kjrlighet. Om vi ikke dmte hverandre ut i fra sm detaljer i et langt og stort liv. Sm detaljer betyr ingenting nr du hrer den lange historien som ledet frem til dem. Hvem ville for eksempel mobbe noen for vre overvektig dersom de skjnte hvilket slitsomt liv personen har hatt og derfor brukt mat som trst? Eller at noen gr lettere opp i vekt enn andre? Og at personen grter seg i svn hver natt for sitt eget selvbilde og frykten for g ute blant folk neste dag? Fordommer skyldes uvitenhet, og vi br ikke la oss pvirke av folk som ikke kjenner oss. Det er som om vi skulle bli mistenkt for noe av politiet og si at vi var skyldige uten at vi er det.

Vi burde lre oss gjre det vi vil uten at det skader andre. Og s la folk bruke tiden sin p irritere seg over oss hvis det er det de nsker. Og ikke minst; de strste haterene finnes oppi hodene vre. Det er de vi frst m ta knekken p - slippe oss fri fra de falske reglene vi selv har laget. Det er lite man m, mye man kan(hvis man tr).
 


"Beauty is simply reality seen with the eyes of love". - Evelyn Underhill

Nr du opplever at noen er seg selv oppstr en magi du ikke visste at fantes. Virkeligheten viser seg. Ikke det falske bildet vi har skapt sammen. For vi vil ikke skille oss ut - tr ikke motta kritikk. Vi gjemmer oss bak "det vanlige gode" fordi ingen da kan fortelle oss at det er feil. Men du er ikke trygg. For du er ikke deg. Og en dag vil du falle sammen. Skjnne at dette ikke er din greie. At kreftene til late som, ikke lenger strekker til. Du m vre deg. Fri og lykkelig.

I det siste har jeg blitt lei av alt som er perfekt. S fryktelig lei at jeg ikke lenger ser at det er vakkert. For jeg ser ingen innlevelse i det. Ingen gld. Det er s kjedelig, s likt - alt sammen. Hvor f er det egentlig som vil leve det livet de har i forhold til de som bare fler de m?

Jeg sker det som er annerledes - det som er i stand til gjre endringer i verden, som tr si at nok er nok og at det finnes mer utenfor de trygge gjemmestedene vre.

Nok en gang mtte jeg bare f utlp for tankene mine som klumper seg sammen oppi hodet mitt. Men jeg hper du forsto hva jeg ville frem til.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
I gr var jeg og sskenbarnet mitt p shopping nrmest hele dagen. Hun fant en masse, men jeg fant veldig lite som vanlig. Kresen som jeg er nr det kommer til klr, fler jeg nesten at jeg aldri fr nok tid til shoppe. Uansett, jeg hadde en utrolig fin dag sammen med sskenbarnet mitt. P kvelden s vi dokumentaren om Amy Winehouse p kino. Jeg anbefaler den p det sterkeste! Den viser en helt annen side av Amy enn den s mange har hrt om i media. Og at kjendiser er mennesker de ogs som ikke ndvendigvis blir lykkelige av penger og bermmelse.

 

- Ingvild

        Kunst


 
   
  

"Kunst avslrer hva som er i sjelen."
- Tommy, Never Let Me Go

 - Ingvild


  
 
 

Hei. Det er elleve dager til skolestart. Elleve dager til flere av oss m gjre det vi m fremfor det vi virkelig vil. Jeg er takknemlig for alle de gode dagene jeg har hatt i sommerferien. Jeg har hatt det fantastisk og er fornyd med det meste, utenom at jeg skulle ha trent litt mer. Men hallo, jeg kan trene hele resten av ret, og hvis man ikke er s gira p trene s er det ikke noe vits. Trening skal vre noe man gjr av egen vilje - noe som er gy og som man fr glede av.

I gr og i dag passet jeg en st liten jente som snart skal begynne i frste klasse. Jeg har egentlig aldri passet et barn fr og stilte gjerne opp for f en ny erfaring og sttte moren som  trengte barnepass. Det er mye man lrer av se p de sm barna. Hvordan de kan f glede ut i fra s lite som en blomsterbukett, et kapplp, valmuefr, papirfigurer og klistermerker. Og samtidig trist tenke p alt hun har fremfor seg... alt hun ikke vet...og  alt som kan skje. Det fltes nrmest feil ta i mot betaling da vi hadde det s fint sammen. Jeg ble s rrt da hun plutselig sa p den lille turen vi gikk med hunden, at hun skulle nske jeg kunne g den turen sammen med henne andre ganger, selv om jeg ikke passet henne.





- Ingvild

I dag regner det. Sm regndrper sildrer nedover vindusruta og blir opplyst av dagslyset som skinner p dem. Det er et slags grlig lys ute. Det lager stemningen p det hvite rommet mitt enda litt kaldere. Jeg sitter og tenker, slik jeg alltid pleier gjre nr jeg er alene. Det  jeg liker best med vre med folk og gjre spennende ting er nettopp det at jeg slipper tenke. Nr jeg er alene dagdrmmer jeg alt for mye. Jeg forestiller meg en bedre verden. En verden der jeg tr vre meg selv fullt ut. En verden der jeg er god i de tingene jeg skulle nske jeg var god i. En verden der ingen dmmer hverandre. En verden hvor alle er like populre. En verden med mer kjrlighet, kunst og godhet.

Og s tenker jeg p det vonde. For nr man blir overlatt til seg selv kommer livet som en blge og kaster seg over deg fr du rekker trekke inn pusten. Bekymringene over fremtiden ulmer i luften. Tomheten er verst. Nr du verken klarer grte, skrike eller fle noe som helst. Du vet ikke engang om du tenker. Du bare sitter der, forvirret.

Vi har alle et behov for kjrlighet. Men noen ganger lurer jeg p: finnes det kjrlighet for alle? Kan alle bli elsket? Kan alle elske? Noen ganger vet du ikke hvor du skal gjre av deg. Du fler deg fanget. Eller som at du kan se alle og alt som skjer, men ingen kan se deg. Som i en tke. De sier at nr du blir deprimert s er du syk. Jeg vil ikke si at en er syk, at en blir lurt og at alle tankene er gale. Jeg ville heller si at en depresjon er den som vekker deg opp. Den viser deg sannheten om hva som str bak alt det gode; den lar deg fle p alt det vonde for en stund, s du er mye mer vken, takknemlig, forstelsesfull og erfaren nr du kommer tilbake igjen til deg selv.

Jeg tror ikke det er det ytre; det som skjer rundt deg, som bestemmer om du skal ha det godt inni deg eller ikke. Noen ganger blir vi bare triste, uten egentlig forst helt hvorfor.  Og jeg mener at alle har lov til vre triste. Slik er det bare nr vi lever. Vi m rett og slett leve med det. Alltid vil det vre ett eller annet som vi ikke kan forst som ligger og skurrer. Ett eller annet som trekker oss nedover mens vi strekker armene mot himmelen.


Kjipe dager dukker alltid opp, men jeg m stadig minne meg p hvor heldig jeg er. Det er mye som er bra med livet. Spesielt de hverdagslige tingene som bare dukker opp ut av det bl og minner meg p at det alltid finnes glede. Jeg er over depresjonen, jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er den personen jeg pleide vre. Det tok meg to r, men det var verdt det. Fr delte jeg mennesker inn i grupper. Det var de menneskene som for det meste var glade og triste av og til, og de menneskene som var triste og glade av og til.

 Noen ganger elsker jeg livet. Det er da jeg ser lykken i de minste ting. For meg er lykke:

- g ute i regnet uten hette og bli s vt i hret at det drypper fra det

- hre p filmmusikk

- bade i sjen

- Se p humler i blomstene

- St p toppen av et fjell eller sitte og dingle med beina utfor et stup

- Tegne og fle at en fr det til

- Gjre hardt fysisk arbeid og kjenne at en har en frisk kropp som klarer det

- snakke med folk som bryr seg, og som virker glad nr du snakker med dem

- ha blikkontakt med slike yne du kunne ha forsvunnet inn i

- Lukke ynene og lytte til fuglekvitring i skogen

- Nr noen du ikke trodde at brydde seg, sender deg en bursdagsmelding eller en hvilken som helst annen melding.

 

 Hva er lykke for deg?

- Ingvild

Les mer i arkivet April 2016 Februar 2016 Januar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.

KONTAKT


Legg meg til som venn


hits