Hva er lykke?

I dag regner det. Små regndråper sildrer nedover vindusruta og blir opplyst av dagslyset som skinner på dem. Det er et slags grålig lys ute. Det lager stemningen på det hvite rommet mitt enda litt kaldere. Jeg sitter og tenker, slik jeg alltid pleier å gjøre når jeg er alene. Det  jeg liker best med å være med folk og gjøre spennende ting er nettopp det at jeg slipper å tenke. Når jeg er alene dagdrømmer jeg alt for mye. Jeg forestiller meg en bedre verden. En verden der jeg tør å være meg selv fullt ut. En verden der jeg er god i de tingene jeg skulle ønske jeg var god i. En verden der ingen dømmer hverandre. En verden hvor alle er like populære. En verden med mer kjærlighet, kunst og godhet.

Og så tenker jeg på det vonde. For når man blir overlatt til seg selv kommer livet som en bølge og kaster seg over deg før du rekker å trekke inn pusten. Bekymringene over fremtiden ulmer i luften. Tomheten er verst. Når du verken klarer å gråte, skrike eller føle noe som helst. Du vet ikke engang om du tenker. Du bare sitter der, forvirret.

Vi har alle et behov for kjærlighet. Men noen ganger lurer jeg på: finnes det kjærlighet for alle? Kan alle bli elsket? Kan alle elske? Noen ganger vet du ikke hvor du skal gjøre av deg. Du føler deg fanget. Eller som at du kan se alle og alt som skjer, men ingen kan se deg. Som i en tåke. De sier at når du blir deprimert så er du syk. Jeg vil ikke si at en er syk, at en blir lurt og at alle tankene er gale. Jeg ville heller si at en depresjon er den som vekker deg opp. Den viser deg sannheten om hva som står bak alt det gode; den lar deg føle på alt det vonde for en stund, så du er mye mer våken, takknemlig, forståelsesfull og erfaren når du kommer tilbake igjen til deg selv.

Jeg tror ikke det er det ytre; det som skjer rundt deg, som bestemmer om du skal ha det godt inni deg eller ikke. Noen ganger blir vi bare triste, uten å egentlig forstå helt hvorfor.  Og jeg mener at alle har lov til å være triste. Slik er det bare når vi lever. Vi må rett og slett leve med det. Alltid vil det være ett eller annet som vi ikke kan forstå som ligger og skurrer. Ett eller annet som trekker oss nedover mens vi strekker armene mot himmelen.


Kjipe dager dukker alltid opp, men jeg må stadig minne meg på hvor heldig jeg er. Det er mye som er bra med livet. Spesielt de hverdagslige tingene som bare dukker opp ut av det blå og minner meg på at det alltid finnes glede. Jeg er over depresjonen, jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er den personen jeg pleide å være. Det tok meg to år, men det var verdt det. Før delte jeg mennesker inn i grupper. Det var de menneskene som for det meste var glade og triste av og til, og de menneskene som var triste og glade av og til.

 Noen ganger elsker jeg livet. Det er da jeg ser lykken i de minste ting. For meg er lykke:

- Å gå ute i regnet uten hette og bli så våt i håret at det drypper fra det

- Å høre på filmmusikk

- Å bade i sjøen

- Se på humler i blomstene

- Stå på toppen av et fjell eller sitte og dingle med beina utfor et stup

- Tegne og føle at en får det til

- Gjøre hardt fysisk arbeid og kjenne at en har en frisk kropp som klarer det

- Å snakke med folk som bryr seg, og som virker glad når du snakker med dem

- Å ha blikkontakt med slike øyne du kunne ha forsvunnet inn i

- Lukke øynene og lytte til fuglekvitring i skogen

- Når noen du ikke trodde at brydde seg, sender deg en bursdagsmelding eller en hvilken som helst annen melding.

 

 Hva er lykke for deg?

- Ingvild

  • Dato:01.08.2015
  • Klokken:14:35
  • Kategori:
  • Tanker
  • Kommentarer: 1

Én kommentar

Astrid

Dato: 01.08.2015 Klokken: 15:02

Utrolig bra skrevet!

Skriv en ny kommentar



INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design


» Designet er laget av: Heidi

hits