Sol har en skremmende innvirkning på meg. Jeg er så glad. Og det kjennes helt rart. Blir jeg lurt, er det noe som prøver å viske bort sannheten for så å droppe meg ned i den i morgen? Nei, vet du hva, det er ikke tull. Jeg er glad. Og den følelsen er verdt hver positiv tanke. Jeg har vært glad siden jeg stod opp. Det er fredag, jeg har hatt på meg hullete bukser, hørt på Amy Winehouse og Lana Del Rey, blitt ferdig med halvdagsprøven, ledd sammen med venner som betyr utrolig mye for meg, spist usunn drittmat med vennene mine fordi jeg endelig kan nå som det er fredag og tatt sett med pullups ute i hagen da jeg kom hjem. Oppi det hele har jeg slukt solstråler. Takk og pris at sola er her, og ikke minst våren. På et vis føler jeg at jeg lever for sommeren. Så snart jeg merker vårtegnene, blir det på en måte vår inni meg også, haha.

Jeg knytter gjerne glede til det å ha selvtillit. At man gjør ting som gjør at man føler seg komfortabel med seg selv, og bare er glad i øyeblikket. Selvtillit for meg er når man gjør noe som klaffer så bra med hva man liker og er inni seg, at det får en til å glemme alle komplekser med seg selv og alt det irriterende man grubler over med livet generelt. Man bare lever. Det er slike opplevelser jeg aldri glemmer, det er de som står sterkest i minnet. For de har betydd så mye. Hvem er du når du har selvtillit? Kan du egentlig si at du er noen andre enn deg selv? Når jeg er glad merker jeg at det er fordi jeg føler meg fri til å være den jeg er. Men jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg på akkurat det tidspunktet og til den tiden klarer å være meg selv. Er det bare flaks, bare tilfeldig? Har jeg gjort noe for det? Skulle gjerne likt å vite hvem eller hva det er som styrer følelsene mine. Det er i hvertfall ikke meg, samme hvor mye du måtte påstå at man skaper gleden selv.

        Processed with VSCOcam with t1 preset
  Made with Repix (http://repix.it) Processed with VSCOcam with c1 preset Processed with VSCOcam with f2 preset

//sommerminner

- Ingvild

Jeg burde kanskje ha grått, slik som de andre. I stedet for å sittende skjelvende på stolen min og være i en slags sjokktilstand der jeg ikke forstår hva som skjer eller hva som gir mening.

Været har medfølelse i dag. Himmelen gråter. Man kjenner det når noen har gått bort. Det er en tomhet. Som om verden er avhengig av hver minste sjel for å holde seg oppe.

Jeg husker henne som den som alltid turte å være seg selv og som kjørte sin egen stil. Hun hadde grønn kåpe, plattformsko og klær som var fulle av farger og mønster. Akkurat like livlige som humøret hennes var hver gang vi traff henne. Vi spiste pizza sammen hele klassen, og hun var med og laget god stemning. Vi satt på grupperom og hørte på musikk. Hun pleide alltid å snakke om kjendisene og musikken og seriene hun brant sånn for. Hun viste oss blant annet en grand prix låt som var like spesiell som stilen hennes. Rundt håndleddet hadde hun et Amnesty-armbånd. Hun var bare på skolen noen få ganger, men likevel følte man seg som hennes venn med en gang.

Når noen forlater verden, blir minnene værende igjen. Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg har akkurat de minnene jeg har. Hva er det vi kommer til å huske og savne mest fra alle de som en gang forlater oss? Det er vel kanskje døden som lærer oss å se hele mennesket. Ikke bare de tåpelige små feilene man kan pirke på.

Det at vi møtte henne første gangen ved å ha bakt kake og skrevet navnet hennes på tavla, kommer jeg til å være evig takknemlig for

Jeg vet ikke om jeg egentlig forstår at hun er borte. Som om noen bare har blåst henne bort. Så enkelt. Så raskt. Hun var ofte syk og måtte holde seg hjemme eller på sykehuset. Men gleden hun spredte da hun var der, fikk meg til å føle at hun aldri var syk. Det er det jeg skal huske henne for. Nå er hun heldigvis kvitt smertene, og jeg nekter å tro at hun har det noe annet enn godt nå. Folk forsvinner kanskje, men aldri sporene etter dem. Hver minste ubetydelige ting vi gjør, kan videre ha ledet til noe virkelig betydningsfullt.

     

- Ingvild

Jeg har en menneskelig egenskap som får meg til å tro at jeg har rett. En egenskap som får meg til å tro at jeg kan vite hvem andre mennesker er før jeg har blitt kjent med dem. Jeg dømmer folk. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det virker som en automatisk  reaksjon på meg. Det er noe med det å bare kunne se et synspunkt, det å ikke få svar på spørsmål. Da blir man opprørsk, for man vil jo så gjerne ikke ha noen grenser. Vi vil jo kunne forstå hva som skjer rundt oss. Så vi tar i mot det vi kan få. Vi tar i mot rykter. Man tror lett på rykter. Man tror lett på det eneste man hører - enda det man hører ikke kommer fra den personen det handler om. Og man tror lett på det man ser. Enda det man ser ikke er tårer fra falmede blikk, søvnløse netter med skrikende mørke føleser og ropene i hodet som sier at du er elendig, du kan bare gi opp. Du har ødelagt alt.

Så jeg skammer meg enormt når jeg dømmer folk. Gang på gang ser jeg for ufattelig feil jeg kan ta, og i dette tilfellet av en greie som har vært gående i noen år og som jeg ikke har brukt tid på å se alle sidene av. Det er rart hvordan alt kan snu og blir en helt annen sak når bare flere biter faller på plass. Og hvor mye jeg kan utelukke når jeg snapper opp en ting som folk har gjort galt. Jeg utelukker alle spørsmål som hvorfor personen gjorde det, hvorfor det å gjøre gale ting ser så lett ut for den personen og hvor det hele startet.
Det eneste jeg tenker i øyeblikket er at det galt. Ikke noe mer. Men det er som å skrive svaret på et mattestykke uten å vise hvordan man kom frem til svaret.

black and white, loneliness, and reality-bilde

Kanskje vi alle startet som engler? Men så skjedde det noe på veien. Det var noe som gikk galt. Hvis alle gir deg hat, hvem skal opprettholde gleden i deg da? Hvem skal livnære hjertet ditt? Og hvordan kan du dele en kjærlighet med andre som du ikke har fått? Etter hvert synker du sånn til bunns at alt du gjør er å søke etter kjærlighet, samme hvor mye det koster. Det er som sult, du vil gjøre alt for det om du føler du snart sulter ihjel; du blir desperat etter en endring så du prøver å flykte til et sted hvor du i all forhåpning kan fylle deg selv med det som et hvert menneske trenger, men som ikke alle får. Sulten din går ut over andre, du blir egoistisk, sur og gretten og du kjenner deg utslitt. Tapet på det som skal livnære deg er i ferd med å ta knekken på deg. Skal du bare gi opp? Skal du bare grave godheten din ned i denne gjørma eller skal du måtte bære videre på det som er skinnende og rent, men tungt?

Du løy da du ikke klarte å grave opp mer, prøvde å late som at alt var så fint til enhver du kjente. Du flyktet til det eneste som gjorde deg godt i fra det som plaget deg, og du glemte dem du etterlot på sidelinjen. De som desperat trengte det samme som deg, men som ble såret nok en gang. Men jeg forstår deg. Jeg forstår at jeg ikke bør dømme lenger, for livet ditt er så mye mer enn de løgnene, det falske smilet, det at du reiste bort og det at du ikke kunne gi de du var glad i det de trengte mest. Det var kanskje nettopp fordi du hadde etterlatt deg et mørke der som ikke lenger kunne lyse opp noe i deg. Du måtte søke noe nytt. Stadig søkte du på nytt. Kanskje har du funnet det nå? Hvem vet?

girl, dark, and photography-bilde quote, text, and Who-bilde

Når alt kommer til alt finnes det jo en historie bak enhver reaksjon, oppførsel og handling. Det er noe med det å miste de tingene som skal løfte deg opp. Eller med det å ikke finne dem lenger. Jeg står bare og ser på og dømmer uten å være med i spillet. Og så holder jeg meg til det laget som leder, ikke det laget som har jobbet hardest. Jeg så ikke at du kjempet for å score mål - jeg så bare at du bommet. Jeg tenker ikke på alle tårene du har grått, alt det sinnet som har vokst ut i fra et liv som du er misfornøyd med, alt det du måtte legge bak deg for å komme bort fra det stedet der du sviktet mest. I håp om å hente noe kjærlighet å komme tilbake med.

Hvis ser jeg ser det i perspektiv med meg selv, tenker jeg på hvor utrolig sårende det ville føles om jeg kunne lese andres tanker og så at alt folk tenkte om meg var totalt feil. Hvor urettferdig det ville være. Det er urettferdig, tvers igjennom. Hvem er vi til å dømme noen? Vi som bare lever et liv om gangen? Kun dette ene livet i fra den ene personen vi er...

Jeg vil ikke påstå at noen mennesker er dårlige, det dårlige har bare vært hos noen for lenge. Og da er det ikke så mye mer enn det de kjenner lenger. Bare deres egen trang til å komme seg ut av det og til noe bedre, men de har ikke lenger kjennskap til hvordan de kan gjøre det på en god måte. Jeg skal ikke late som jeg kjenner deg eller tro jeg kan bestemme hvem du er og hva gjerningene dine betyr.
Så lenge jeg ikke kan se deg på innsiden ser jeg ingenting.

- Ingvild

Jeg sier ofte at jeg lurer på hvordan verden ville ha sett ut dersom alle var seg selv. Hvordan ville vi ha oppført oss og hvordan ville vi ha sett ut, hvis vi alle var fri fra bekymringene om hva andre tenker om oss og hva som må til for å være god nok. Jeg kjenner jeg er lei av å være fanget blant blikk, kommentarer, artikler, oppfordringer osv... men jeg er ikke lei av selve greiene. Jeg er lei av at jeg i det hele tatt gidder å bry meg. At samfunnet gidder å bry seg. For hvem skal vi gjøre oss til for? De som misliker oss fortjener ikke at vi endrer oss til noe annet enn det de hakket ned på oss for. De har ikke gjort noe for å fortjene vår tid og oppmerksomhet. De som fortjener det, er de som respekterer oss for den vi er og som ser mennesket bak det hele. De som ikke alltid forstår, men prøver. Som ikke alltid er enige, men holder fred. Som ser ting fra andres perspektiv og forstår at vi alle er ulike og ikke kan kommanderes av hverandre. Og ikke minst, de som tar oss med inn i sitt liv og deler sin verden med oss, uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hjertet sørger når vi ikke er den vi er. Sjelen vår har en oppskrift. Det er den vi kan skape et liv ut i fra. Og vi vil ikke mestre å skape noe ut i fra en oppskrift som ikke eksisterer. Ut i fra ingenting. Å være den du er er det som er det mest naturlige for sjelen din. Det er det du kler.

Det er hardt å være noe som er annerledes og som folk ikke forstår, noe som ikke blir fremhevet som "det riktige".  Men enda hardere er det å prøve å være noe som man vet at man verken er eller har skapt. Som å være kjent for å være søsken med en kjendis. Da er det ikke deg det handler om. Du er bare med på det, men du skapte det ikke selv. Du er med på det fordi omstendighetene sier det. Men hva om du bryter ut av det og skaper din egen karriere? Skaper ditt eget? Da vil du se at det åpner seg nye muligheter, at den riktige fansen/vennene kommer strømmende og at hjertet ditt gleder seg. For å leve må du ta sjanser hele tiden, helt til du kjenner at du er på det stadiet hvor du er lykkelig.

Hvem er du innerst inne? Hva gjør deg glad? Det ville vært så mye lettere om vi spredte litt mer kjærlighet. Om vi ikke dømte hverandre ut i fra små detaljer i et langt og stort liv. Små detaljer betyr ingenting når du hører den lange historien som ledet frem til dem. Hvem ville for eksempel mobbe noen for å være overvektig dersom de skjønte hvilket slitsomt liv personen har hatt og derfor brukt mat som trøst? Eller at noen går lettere opp i vekt enn andre? Og at personen gråter seg i søvn hver natt for sitt eget selvbilde og frykten for å gå ute blant folk neste dag? Fordommer skyldes uvitenhet, og vi bør ikke la oss påvirke av folk som ikke kjenner oss. Det er som om vi skulle bli mistenkt for noe av politiet og si at vi var skyldige uten at vi er det.

Vi burde lære oss å gjøre det vi vil uten at det skader andre. Og så la folk bruke tiden sin på å irritere seg over oss hvis det er det de ønsker. Og ikke minst; de største haterene finnes oppi hodene våre. Det er de vi først må ta knekken på - slippe oss fri fra de falske reglene vi selv har laget. Det er lite man må, mye man kan(hvis man tør).
 


"Beauty is simply reality seen with the eyes of love". - Evelyn Underhill

Når du opplever at noen er seg selv oppstår en magi du ikke visste at fantes. Virkeligheten viser seg. Ikke det falske bildet vi har skapt sammen. For vi vil ikke skille oss ut - tør ikke å motta kritikk. Vi gjemmer oss bak "det vanlige gode" fordi ingen da kan fortelle oss at det er feil. Men du er ikke trygg. For du er ikke deg. Og en dag vil du falle sammen. Skjønne at dette ikke er din greie. At kreftene til å late som, ikke lenger strekker til. Du må være deg. Fri og lykkelig.

I det siste har jeg blitt lei av alt som er perfekt. Så fryktelig lei at jeg ikke lenger ser at det er vakkert. For jeg ser ingen innlevelse i det. Ingen glød. Det er så kjedelig, så likt - alt sammen. Hvor få er det egentlig som vil leve det livet de har i forhold til de som bare føler de må?

Jeg søker det som er annerledes - det som er i stand til å gjøre endringer i verden, som tør å si at nok er nok og at det finnes mer utenfor de trygge gjemmestedene våre.

Nok en gang måtte jeg bare få utløp for tankene mine som klumper seg sammen oppi hodet mitt. Men jeg håper du forsto hva jeg ville frem til.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
I går var jeg og søskenbarnet mitt på shopping nærmest hele dagen. Hun fant en masse, men jeg fant veldig lite som vanlig. Kresen som jeg er når det kommer til klær, føler jeg nesten at jeg aldri får nok tid til å shoppe. Uansett, jeg hadde en utrolig fin dag sammen med søskenbarnet mitt. På kvelden så vi dokumentaren om Amy Winehouse på kino. Jeg anbefaler den på det sterkeste! Den viser en helt annen side av Amy enn den så mange har hørt om i media. Og at kjendiser er mennesker de også som ikke nødvendigvis blir lykkelige av penger og berømmelse.

 

- Ingvild

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Februar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

» Designet er laget av: Heidi


hits