Sol har en skremmende innvirkning p meg. Jeg er s glad. Og det kjennes helt rart. Blir jeg lurt, er det noe som prver viske bort sannheten for s droppe meg ned i den i morgen? Nei, vet du hva, det er ikke tull. Jeg er glad. Og den flelsen er verdt hver positiv tanke. Jeg har vrt glad siden jeg stod opp. Det er fredag, jeg har hatt p meg hullete bukser, hrt p Amy Winehouse og Lana Del Rey, blitt ferdig med halvdagsprven, ledd sammen med venner som betyr utrolig mye for meg, spist usunn drittmat med vennene mine fordi jeg endelig kan n som det er fredag og tatt sett med pullups ute i hagen da jeg kom hjem. Oppi det hele har jeg slukt solstrler. Takk og pris at sola er her, og ikke minst vren. P et vis fler jeg at jeg lever for sommeren. S snart jeg merker vrtegnene, blir det p en mte vr inni meg ogs, haha.

Jeg knytter gjerne glede til det ha selvtillit. At man gjr ting som gjr at man fler seg komfortabel med seg selv, og bare er glad i yeblikket. Selvtillit for meg er nr man gjr noe som klaffer s bra med hva man liker og er inni seg, at det fr en til glemme alle komplekser med seg selv og alt det irriterende man grubler over med livet generelt. Man bare lever. Det er slike opplevelser jeg aldri glemmer, det er de som str sterkest i minnet. For de har betydd s mye. Hvem er du nr du har selvtillit? Kan du egentlig si at du er noen andre enn deg selv? Nr jeg er glad merker jeg at det er fordi jeg fler meg fri til vre den jeg er. Men jeg klarer ikke forst hvorfor jeg p akkurat det tidspunktet og til den tiden klarer vre meg selv. Er det bare flaks, bare tilfeldig? Har jeg gjort noe for det? Skulle gjerne likt vite hvem eller hva det er som styrer flelsene mine. Det er i hvertfall ikke meg, samme hvor mye du mtte pst at man skaper gleden selv.

        Processed with VSCOcam with t1 preset
  Made with Repix (http://repix.it) Processed with VSCOcam with c1 preset Processed with VSCOcam with f2 preset

//sommerminner

- Ingvild

Jeg burde kanskje ha grtt, slik som de andre. I stedet for sittende skjelvende p stolen min og vre i en slags sjokktilstand der jeg ikke forstr hva som skjer eller hva som gir mening.

Vret har medflelse i dag. Himmelen grter. Man kjenner det nr noen har gtt bort. Det er en tomhet. Som om verden er avhengig av hver minste sjel for holde seg oppe.

Jeg husker henne som den som alltid turte vre seg selv og som kjrte sin egen stil. Hun hadde grnn kpe, plattformsko og klr som var fulle av farger og mnster. Akkurat like livlige som humret hennes var hver gang vi traff henne. Vi spiste pizza sammen hele klassen, og hun var med og laget god stemning. Vi satt p grupperom og hrte p musikk. Hun pleide alltid snakke om kjendisene og musikken og seriene hun brant snn for. Hun viste oss blant annet en grand prix lt som var like spesiell som stilen hennes. Rundt hndleddet hadde hun et Amnesty-armbnd. Hun var bare p skolen noen f ganger, men likevel flte man seg som hennes venn med en gang.

Nr noen forlater verden, blir minnene vrende igjen. Jeg lurer p hva det er som gjr at jeg har akkurat de minnene jeg har. Hva er det vi kommer til huske og savne mest fra alle de som en gang forlater oss? Det er vel kanskje dden som lrer oss se hele mennesket. Ikke bare de tpelige sm feilene man kan pirke p.

Det at vi mtte henne frste gangen ved ha bakt kake og skrevet navnet hennes p tavla, kommer jeg til vre evig takknemlig for

Jeg vet ikke om jeg egentlig forstr at hun er borte. Som om noen bare har blst henne bort. S enkelt. S raskt. Hun var ofte syk og mtte holde seg hjemme eller p sykehuset. Men gleden hun spredte da hun var der, fikk meg til fle at hun aldri var syk. Det er det jeg skal huske henne for. N er hun heldigvis kvitt smertene, og jeg nekter tro at hun har det noe annet enn godt n. Folk forsvinner kanskje, men aldri sporene etter dem. Hver minste ubetydelige ting vi gjr, kan videre ha ledet til noe virkelig betydningsfullt.

- Ingvild

Jeg har en menneskelig egenskap som fr meg til tro at jeg har rett. En egenskap som fr meg til tro at jeg kan vite hvem andre mennesker er fr jeg har blitt kjent med dem. Jeg dmmer folk. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det virker som en automatisk reaksjon p meg. Det er noe med det bare kunne se et synspunkt, det ikke f svar p sprsml. Da blir man opprrsk, for man vil jo s gjerne ikke ha noen grenser. Vi vil jo kunne forst hva som skjer rundt oss. S vi tar i mot det vi kan f. Vi tar i mot rykter. Man tror lett p rykter. Man tror lett p det eneste man hrer - enda det man hrer ikke kommer fra den personen det handler om. Og man tror lett p det man ser. Enda det man ser ikke er trer fra falmede blikk, svnlse netter med skrikende mrke fleser og ropene i hodet som sier at du er elendig, du kan bare gi opp. Du har delagt alt.

S jeg skammer meg enormt nr jeg dmmer folk. Gang p gang ser jeg for ufattelig feil jeg kan ta, og i dette tilfellet av en greie som har vrt gende i noen r og som jeg ikke har brukt tid p se alle sidene av. Det er rart hvordan alt kan snu og blir en helt annen sak nr bare flere biter faller p plass. Og hvor mye jeg kan utelukke nr jeg snapper opp en ting som folk har gjort galt. Jeg utelukker alle sprsml som hvorfor personen gjorde det, hvorfor det gjre gale ting ser s lett ut for den personen og hvor det hele startet.
Det eneste jeg tenker i yeblikket er at det galt. Ikke noe mer. Men det er som skrive svaret p et mattestykke uten vise hvordan man kom frem til svaret.

black and white, loneliness, and reality-bilde

Kanskje vi alle startet som engler? Men s skjedde det noe p veien. Det var noe som gikk galt. Hvis alle gir deg hat, hvem skal opprettholde gleden i deg da? Hvem skal livnre hjertet ditt? Og hvordan kan du dele en kjrlighet med andre som du ikke har ftt? Etter hvert synker du snn til bunns at alt du gjr er ske etter kjrlighet, samme hvor mye det koster. Det er som sult, du vil gjre alt for det om du fler du snart sulter ihjel; du blir desperat etter en endring s du prver flykte til et sted hvor du i all forhpning kan fylle deg selv med det som et hvert menneske trenger, men som ikke alle fr. Sulten din gr ut over andre, du blir egoistisk, sur og gretten og du kjenner deg utslitt. Tapet p det som skal livnre deg er i ferd med ta knekken p deg. Skal du bare gi opp? Skal du bare grave godheten din ned i denne gjrma eller skal du mtte bre videre p det som er skinnende og rent, men tungt?

Du ly da du ikke klarte grave opp mer, prvde late som at alt var s fint til enhver du kjente. Du flyktet til det eneste som gjorde deg godt i fra det som plaget deg, og du glemte dem du etterlot p sidelinjen. De som desperat trengte det samme som deg, men som ble sret nok en gang. Men jeg forstr deg. Jeg forstr at jeg ikke br dmme lenger, for livet ditt er s mye mer enn de lgnene, det falske smilet, det at du reiste bort og det at du ikke kunne gi de du var glad i det de trengte mest. Det var kanskje nettopp fordi du hadde etterlatt deg et mrke der som ikke lenger kunne lyse opp noe i deg. Du mtte ske noe nytt. Stadig skte du p nytt. Kanskje har du funnet det n? Hvem vet?

girl, dark, and photography-bilde quote, text, and Who-bilde

Nr alt kommer til alt finnes det jo en historie bak enhver reaksjon, oppfrsel og handling. Det er noe med det miste de tingene som skal lfte deg opp. Eller med det ikke finne dem lenger. Jeg str bare og ser p og dmmer uten vre med i spillet. Og s holder jeg meg til det laget som leder, ikke det laget som har jobbet hardest. Jeg s ikke at du kjempet for score ml - jeg s bare at du bommet. Jeg tenker ikke p alle trene du har grtt, alt det sinnet som har vokst ut i fra et liv som du er misfornyd med, alt det du mtte legge bak deg for komme bort fra det stedet der du sviktet mest. I hp om hente noe kjrlighet komme tilbake med.

Hvis ser jeg ser det i perspektiv med meg selv, tenker jeg p hvor utrolig srende det ville fles om jeg kunne lese andres tanker og s at alt folk tenkte om meg var totalt feil. Hvor urettferdig det ville vre. Det er urettferdig, tvers igjennom. Hvem er vi til dmme noen? Vi som bare lever et liv om gangen? Kun dette ene livet i fra den ene personen vi er...

Jeg vil ikke pst at noen mennesker er drlige, det drlige har bare vrt hos noen for lenge. Og da er det ikke s mye mer enn det de kjenner lenger. Bare deres egen trang til komme seg ut av det og til noe bedre, men de har ikke lenger kjennskap til hvordan de kan gjre det p en god mte. Jeg skal ikke late som jeg kjenner deg eller tro jeg kan bestemme hvem du er og hva gjerningene dine betyr.
S lenge jeg ikke kan se deg p innsiden ser jeg ingenting.

- Ingvild

Jeg sier ofte at jeg lurer p hvordan verden ville ha sett ut dersom alle var seg selv. Hvordan ville vi ha oppfrt oss og hvordan ville vi ha sett ut, hvis vi alle var fri fra bekymringene om hva andre tenker om oss og hva som m til for vre god nok. Jeg kjenner jeg er lei av vre fanget blant blikk, kommentarer, artikler, oppfordringer osv... men jeg er ikke lei av selve greiene. Jeg er lei av at jeg i det hele tatt gidder bry meg. At samfunnet gidder bry seg. For hvem skal vi gjre oss til for? De som misliker oss fortjener ikke at vi endrer oss til noe annet enn det de hakket ned p oss for. De har ikke gjort noe for fortjene vr tid og oppmerksomhet. De som fortjener det, er de som respekterer oss for den vi er og som ser mennesket bak det hele. De som ikke alltid forstr, men prver. Som ikke alltid er enige, men holder fred. Som ser ting fra andres perspektiv og forstr at vi alle er ulike og ikke kan kommanderes av hverandre. Og ikke minst, de som tar oss med inn i sitt liv og deler sin verden med oss, uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Hjertet srger nr vi ikke er den vi er. Sjelen vr har en oppskrift. Det er den vi kan skape et liv ut i fra. Og vi vil ikke mestre skape noe ut i fra en oppskrift som ikke eksisterer. Ut i fra ingenting. vre den du er er det som er det mest naturlige for sjelen din. Det er det du kler.

Det er hardt vre noe som er annerledes og som folk ikke forstr, noe som ikke blir fremhevet som "det riktige".  Men enda hardere er det prve vre noe som man vet at man verken er eller har skapt. Som vre kjent for vre ssken med en kjendis. Da er det ikke deg det handler om. Du er bare med p det, men du skapte det ikke selv. Du er med p det fordi omstendighetene sier det. Men hva om du bryter ut av det og skaper din egen karriere? Skaper ditt eget? Da vil du se at det pner seg nye muligheter, at den riktige fansen/vennene kommer strmmende og at hjertet ditt gleder seg. For leve m du ta sjanser hele tiden, helt til du kjenner at du er p det stadiet hvor du er lykkelig.

Hvem er du innerst inne? Hva gjr deg glad? Det ville vrt s mye lettere om vi spredte litt mer kjrlighet. Om vi ikke dmte hverandre ut i fra sm detaljer i et langt og stort liv. Sm detaljer betyr ingenting nr du hrer den lange historien som ledet frem til dem. Hvem ville for eksempel mobbe noen for vre overvektig dersom de skjnte hvilket slitsomt liv personen har hatt og derfor brukt mat som trst? Eller at noen gr lettere opp i vekt enn andre? Og at personen grter seg i svn hver natt for sitt eget selvbilde og frykten for g ute blant folk neste dag? Fordommer skyldes uvitenhet, og vi br ikke la oss pvirke av folk som ikke kjenner oss. Det er som om vi skulle bli mistenkt for noe av politiet og si at vi var skyldige uten at vi er det.

Vi burde lre oss gjre det vi vil uten at det skader andre. Og s la folk bruke tiden sin p irritere seg over oss hvis det er det de nsker. Og ikke minst; de strste haterene finnes oppi hodene vre. Det er de vi frst m ta knekken p - slippe oss fri fra de falske reglene vi selv har laget. Det er lite man m, mye man kan(hvis man tr).
 


"Beauty is simply reality seen with the eyes of love". - Evelyn Underhill

Nr du opplever at noen er seg selv oppstr en magi du ikke visste at fantes. Virkeligheten viser seg. Ikke det falske bildet vi har skapt sammen. For vi vil ikke skille oss ut - tr ikke motta kritikk. Vi gjemmer oss bak "det vanlige gode" fordi ingen da kan fortelle oss at det er feil. Men du er ikke trygg. For du er ikke deg. Og en dag vil du falle sammen. Skjnne at dette ikke er din greie. At kreftene til late som, ikke lenger strekker til. Du m vre deg. Fri og lykkelig.

I det siste har jeg blitt lei av alt som er perfekt. S fryktelig lei at jeg ikke lenger ser at det er vakkert. For jeg ser ingen innlevelse i det. Ingen gld. Det er s kjedelig, s likt - alt sammen. Hvor f er det egentlig som vil leve det livet de har i forhold til de som bare fler de m?

Jeg sker det som er annerledes - det som er i stand til gjre endringer i verden, som tr si at nok er nok og at det finnes mer utenfor de trygge gjemmestedene vre.

Nok en gang mtte jeg bare f utlp for tankene mine som klumper seg sammen oppi hodet mitt. Men jeg hper du forsto hva jeg ville frem til.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
I gr var jeg og sskenbarnet mitt p shopping nrmest hele dagen. Hun fant en masse, men jeg fant veldig lite som vanlig. Kresen som jeg er nr det kommer til klr, fler jeg nesten at jeg aldri fr nok tid til shoppe. Uansett, jeg hadde en utrolig fin dag sammen med sskenbarnet mitt. P kvelden s vi dokumentaren om Amy Winehouse p kino. Jeg anbefaler den p det sterkeste! Den viser en helt annen side av Amy enn den s mange har hrt om i media. Og at kjendiser er mennesker de ogs som ikke ndvendigvis blir lykkelige av penger og bermmelse.

 

- Ingvild

Les mer i arkivet Mai 2016 April 2016 Februar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

Designet er laget av: Heidi


hits