Jeg burde kanskje ha grått, slik som de andre. I stedet for å sittende skjelvende på stolen min og være i en slags sjokktilstand der jeg ikke forstår hva som skjer eller hva som gir mening.

Været har medfølelse i dag. Himmelen gråter. Man kjenner det når noen har gått bort. Det er en tomhet. Som om verden er avhengig av hver minste sjel for å holde seg oppe.

Jeg husker henne som den som alltid turte å være seg selv og som kjørte sin egen stil. Hun hadde grønn kåpe, plattformsko og klær som var fulle av farger og mønster. Akkurat like livlige som humøret hennes var hver gang vi traff henne. Vi spiste pizza sammen hele klassen, og hun var med og laget god stemning. Vi satt på grupperom og hørte på musikk. Hun pleide alltid å snakke om kjendisene og musikken og seriene hun brant sånn for. Hun viste oss blant annet en grand prix låt som var like spesiell som stilen hennes. Rundt håndleddet hadde hun et Amnesty-armbånd. Hun var bare på skolen noen få ganger, men likevel følte man seg som hennes venn med en gang.

Når noen forlater verden, blir minnene værende igjen. Jeg lurer på hva det er som gjør at jeg har akkurat de minnene jeg har. Hva er det vi kommer til å huske og savne mest fra alle de som en gang forlater oss? Det er vel kanskje døden som lærer oss å se hele mennesket. Ikke bare de tåpelige små feilene man kan pirke på.

Det at vi møtte henne første gangen ved å ha bakt kake og skrevet navnet hennes på tavla, kommer jeg til å være evig takknemlig for

Jeg vet ikke om jeg egentlig forstår at hun er borte. Som om noen bare har blåst henne bort. Så enkelt. Så raskt. Hun var ofte syk og måtte holde seg hjemme eller på sykehuset. Men gleden hun spredte da hun var der, fikk meg til å føle at hun aldri var syk. Det er det jeg skal huske henne for. Nå er hun heldigvis kvitt smertene, og jeg nekter å tro at hun har det noe annet enn godt nå. Folk forsvinner kanskje, men aldri sporene etter dem. Hver minste ubetydelige ting vi gjør, kan videre ha ledet til noe virkelig betydningsfullt.

     

- Ingvild

Jeg har en menneskelig egenskap som får meg til å tro at jeg har rett. En egenskap som får meg til å tro at jeg kan vite hvem andre mennesker er før jeg har blitt kjent med dem. Jeg dømmer folk. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi det virker som en automatisk  reaksjon på meg. Det er noe med det å bare kunne se et synspunkt, det å ikke få svar på spørsmål. Da blir man opprørsk, for man vil jo så gjerne ikke ha noen grenser. Vi vil jo kunne forstå hva som skjer rundt oss. Så vi tar i mot det vi kan få. Vi tar i mot rykter. Man tror lett på rykter. Man tror lett på det eneste man hører - enda det man hører ikke kommer fra den personen det handler om. Og man tror lett på det man ser. Enda det man ser ikke er tårer fra falmede blikk, søvnløse netter med skrikende mørke føleser og ropene i hodet som sier at du er elendig, du kan bare gi opp. Du har ødelagt alt.

Så jeg skammer meg enormt når jeg dømmer folk. Gang på gang ser jeg for ufattelig feil jeg kan ta, og i dette tilfellet av en greie som har vært gående i noen år og som jeg ikke har brukt tid på å se alle sidene av. Det er rart hvordan alt kan snu og blir en helt annen sak når bare flere biter faller på plass. Og hvor mye jeg kan utelukke når jeg snapper opp en ting som folk har gjort galt. Jeg utelukker alle spørsmål som hvorfor personen gjorde det, hvorfor det å gjøre gale ting ser så lett ut for den personen og hvor det hele startet.
Det eneste jeg tenker i øyeblikket er at det galt. Ikke noe mer. Men det er som å skrive svaret på et mattestykke uten å vise hvordan man kom frem til svaret.

black and white, loneliness, and reality-bilde

Kanskje vi alle startet som engler? Men så skjedde det noe på veien. Det var noe som gikk galt. Hvis alle gir deg hat, hvem skal opprettholde gleden i deg da? Hvem skal livnære hjertet ditt? Og hvordan kan du dele en kjærlighet med andre som du ikke har fått? Etter hvert synker du sånn til bunns at alt du gjør er å søke etter kjærlighet, samme hvor mye det koster. Det er som sult, du vil gjøre alt for det om du føler du snart sulter ihjel; du blir desperat etter en endring så du prøver å flykte til et sted hvor du i all forhåpning kan fylle deg selv med det som et hvert menneske trenger, men som ikke alle får. Sulten din går ut over andre, du blir egoistisk, sur og gretten og du kjenner deg utslitt. Tapet på det som skal livnære deg er i ferd med å ta knekken på deg. Skal du bare gi opp? Skal du bare grave godheten din ned i denne gjørma eller skal du måtte bære videre på det som er skinnende og rent, men tungt?

Du løy da du ikke klarte å grave opp mer, prøvde å late som at alt var så fint til enhver du kjente. Du flyktet til det eneste som gjorde deg godt i fra det som plaget deg, og du glemte dem du etterlot på sidelinjen. De som desperat trengte det samme som deg, men som ble såret nok en gang. Men jeg forstår deg. Jeg forstår at jeg ikke bør dømme lenger, for livet ditt er så mye mer enn de løgnene, det falske smilet, det at du reiste bort og det at du ikke kunne gi de du var glad i det de trengte mest. Det var kanskje nettopp fordi du hadde etterlatt deg et mørke der som ikke lenger kunne lyse opp noe i deg. Du måtte søke noe nytt. Stadig søkte du på nytt. Kanskje har du funnet det nå? Hvem vet?

girl, dark, and photography-bilde quote, text, and Who-bilde

Når alt kommer til alt finnes det jo en historie bak enhver reaksjon, oppførsel og handling. Det er noe med det å miste de tingene som skal løfte deg opp. Eller med det å ikke finne dem lenger. Jeg står bare og ser på og dømmer uten å være med i spillet. Og så holder jeg meg til det laget som leder, ikke det laget som har jobbet hardest. Jeg så ikke at du kjempet for å score mål - jeg så bare at du bommet. Jeg tenker ikke på alle tårene du har grått, alt det sinnet som har vokst ut i fra et liv som du er misfornøyd med, alt det du måtte legge bak deg for å komme bort fra det stedet der du sviktet mest. I håp om å hente noe kjærlighet å komme tilbake med.

Hvis ser jeg ser det i perspektiv med meg selv, tenker jeg på hvor utrolig sårende det ville føles om jeg kunne lese andres tanker og så at alt folk tenkte om meg var totalt feil. Hvor urettferdig det ville være. Det er urettferdig, tvers igjennom. Hvem er vi til å dømme noen? Vi som bare lever et liv om gangen? Kun dette ene livet i fra den ene personen vi er...

Jeg vil ikke påstå at noen mennesker er dårlige, det dårlige har bare vært hos noen for lenge. Og da er det ikke så mye mer enn det de kjenner lenger. Bare deres egen trang til å komme seg ut av det og til noe bedre, men de har ikke lenger kjennskap til hvordan de kan gjøre det på en god måte. Jeg skal ikke late som jeg kjenner deg eller tro jeg kan bestemme hvem du er og hva gjerningene dine betyr.
Så lenge jeg ikke kan se deg på innsiden ser jeg ingenting.

- Ingvild

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Mai 2016 » April 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

» Designet er laget av: Heidi


hits