Tomt

Man titter ut av vinduet. Ser på bilene. På trærne som svaier forsiktig frem og tilbake. Husene med mørke vinduer. Stjernene. Dagen er over. Man skal legge seg. Se ut av det samme vinduet neste dag. Bli vekket av sola. Eller skyer. Eller regn - regn som pisker mot den forsvarsløse asfalten. Ting flyr forbi, sier de. Hit og dit, frem og tilbake. Og før man vet ordet av det har man mistet taket på det - ting glipper ut av hendene på deg. Og det er det ingen som ser - ingen som vet - for det er borte. Man ser ikke mer. Føler ikke noe. Det er bare tomt. Hvordan kan man forklare det? Hvordan kan man forklare på en forståelig måte at det eneste som er verre enn tristhet, er følelsen av at det er ingen ting der. At kroppen er tømt for alt. Hjerteslagene har drevet langt vekk. Følelsene er et fjernt sted. Tankene er i ingenmannsland - der hvor ingen eier dem lenger. Plutselig er alt man gjør å handle, uten å lenger tenke eller føle hvilken virkning handlingen gir.

Grunnmuren har falt sammen. Hva bygger man på ingenting? På et vis har man gått seg vill i seg selv. Man leter etter en en eier av ingenmannsland. Der hvor det er ingen folk, ingen mur, ingen hus.

Noen steder kriger de, sulter og sloss. Gråter, smiler, ler, skriker. Verden der ute er full av så mye - så mye grusomt og så mye bra - samtidig som den er tommere enn noe annet. For hva ligger egentlig i kjernen på alt det som skjer der ute? Hva betyr det egentlig - hva er meningen? Det er noe som får folk til å krige. Noe som får oss på andre siden av jorden til å ønske oss klær og penger i haugevis. Grådighet, noe å holde fast ved? Men hva er grådigheten da? Et alternativ  eller en erstatning til kjærlighet? Det jeg ser er ikke hat eller kjærlighet. Det jeg ser er tomhet. Folk som ikke vet hvor de er på vei, hva de vil eller hvem de er. De må bare holde seg fast ved noe. Ikke falle fra. Kjempe etter en mening med livet, som de ikke kommer til å finne. I kjernen er det bare tomt.

Hver gang jeg prøver å forstå, er det som om jeg sliter meg selv ut og blir så svak at jeg bare forstår mindre og mindre. Som om noen har satt en grense på hvor mye jeg får lov til å lure på før jeg ikke har lov til å vite mer. Men når jeg faller i tanker, mister jeg evnen til å rive meg løs.

 
 

Det er vi som fyller opp denne verdenen - dette livet. Med hva vi vil eller hva vi må; den musikksmaken vi liker, de vi vil ha som vennene våre, egne hobbyer, planer, jobb osv. Det er først når vi er alene uten noe av dette, at sannheten vi har gjemt bak det, kommer til syne. Det blir stille. Man står ansikt til ansikt med livet og verden, en gåtes ansikt uten munn. Og ting stopper opp når vi stiller spørmålet: hva er det vi lever for egentlig? Ting svirrer rundt deg, tiden styrter. De ser deg blunke og bevege deg, men inni deg ser du bare rett frem mot en hvit vegg. Kald, taus, borte i en tåke. Men det er det ingen som ser, bare du.

Tanker er virkelig til å bli gal av...

- Ingvild

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Februar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

» Designet er laget av: Heidi


hits