Tomt

Man titter ut av vinduet. Ser p bilene. P trrne som svaier forsiktig frem og tilbake. Husene med mrke vinduer. Stjernene. Dagen er over. Man skal legge seg. Se ut av det samme vinduet neste dag. Bli vekket av sola. Eller skyer. Eller regn - regn som pisker mot den forsvarslse asfalten. Ting flyr forbi, sier de. Hit og dit, frem og tilbake. Og fr man vet ordet av det har man mistet taket p det - ting glipper ut av hendene p deg. Og det er det ingen som ser - ingen som vet - for det er borte. Man ser ikke mer. Fler ikke noe. Det er bare tomt. Hvordan kan man forklare det? Hvordan kan man forklare p en forstelig mte at det eneste som er verre enn tristhet, er flelsen av at det er ingen ting der. At kroppen er tmt for alt. Hjerteslagene har drevet langt vekk. Flelsene er et fjernt sted. Tankene er i ingenmannsland - der hvor ingen eier dem lenger. Plutselig er alt man gjr handle, uten lenger tenke eller fle hvilken virkning handlingen gir.

Grunnmuren har falt sammen. Hva bygger man p ingenting? P et vis har man gtt seg vill i seg selv. Man leter etter en en eier av ingenmannsland. Der hvor det er ingen folk, ingen mur, ingen hus.

Noen steder kriger de, sulter og sloss. Grter, smiler, ler, skriker. Verden der ute er full av s mye - s mye grusomt og s mye bra - samtidig som den er tommere enn noe annet. For hva ligger egentlig i kjernen p alt det som skjer der ute? Hva betyr det egentlig - hva er meningen? Det er noe som fr folk til krige. Noe som fr oss p andre siden av jorden til nske oss klr og penger i haugevis. Grdighet, noe holde fast ved? Men hva er grdigheten da? Et alternativ  eller en erstatning til kjrlighet? Det jeg ser er ikke hat eller kjrlighet. Det jeg ser er tomhet. Folk som ikke vet hvor de er p vei, hva de vil eller hvem de er. De m bare holde seg fast ved noe. Ikke falle fra. Kjempe etter en mening med livet, som de ikke kommer til finne. I kjernen er det bare tomt.

Hver gang jeg prver forst, er det som om jeg sliter meg selv ut og blir s svak at jeg bare forstr mindre og mindre. Som om noen har satt en grense p hvor mye jeg fr lov til lure p fr jeg ikke har lov til vite mer. Men nr jeg faller i tanker, mister jeg evnen til rive meg ls.

 
 

Det er vi som fyller opp denne verdenen - dette livet. Med hva vi vil eller hva vi m; den musikksmaken vi liker, de vi vil ha som vennene vre, egne hobbyer, planer, jobb osv. Det er frst nr vi er alene uten noe av dette, at sannheten vi har gjemt bak det, kommer til syne. Det blir stille. Man str ansikt til ansikt med livet og verden, en gtes ansikt uten munn. Og ting stopper opp nr vi stiller sprmlet: hva er det vi lever for egentlig? Ting svirrer rundt deg, tiden styrter. De ser deg blunke og bevege deg, men inni deg ser du bare rett frem mot en hvit vegg. Kald, taus, borte i en tke. Men det er det ingen som ser, bare du.

Tanker er virkelig til bli gal av...

- Ingvild

Les mer i arkivet Mai 2016 April 2016 Februar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

Designet er laget av: Heidi


hits