For litt siden så jeg en link med et bilde av en hund. Innlegget hadde blitt delt flere ganger på Facebook. I overskriften sto den kjente nyheten du kanskje selv har lest: Tenåringene stjal valpen, foret den med narko og satte fyr på den. Det var blikket til denne valpen på bildet som grep meg først. Den kikket på kamera med halvåpne svake øyne som hadde røde merker nedenfor seg. Det jeg så var noen som var fortvilet, noen som ikke forsto, noen som hadde det vondt langt inni seg. På det ene beinet til valpen manglet pels, og den hadde en liten bandasje på en del av det. Jeg tenkte: Hva i all verden er det noen mennesker kan finne på å gjøre? Ekle følelser trakk  innover meg. Jeg så for meg situasjonen. Det at noe uskyldig blir dratt inn i noe grusomt, det at et lite dyr som ikke kan snakke for seg blir pint på den måten. Noe uskyldig som bare ønsket fred, ro og ingen fare. Jeg orket ikke å åpne artikkelen. Jeg vendte ansiktet bort og trykket av mobilen. Lenge etterpå kjente jeg fremdeles på vemmelsen. Og dette fikk meg til å tenke. Jeg har tidligere kommet over flere bilder der IS har kappet av hoder, bombet landsbyer og skremt barn og voksne med frykt og tårer i øyene. Det er grusomt og jeg får alltid så mange vonde tanker og følelser etterpå. Jeg klarer liksom ikke å bli meg selv med en gang og blir sittende med en ubehagelig rar stemning rundt meg.

Og det er da jeg tenker; hvis jeg kjenner på vonde følelser og tanker som sitter lenge igjen i meg, bare etter at jeg har lest en artikkel eller sett et bilde, hvordan må ikke da disse flyktningene som dag for dag lever med slike hendelser rett utenfor dørene sine, føle det? Jeg kan forstå hvordan uhyggelige følelser kan utvikle seg til traumer, mareritt og frykt når de blir gjentatt dag for dag. Når du ikke bare leser om det, men du hører skrikene, de som trygler om å få leve, skuddene og bombene. Du ser døde mennesker overalt hvor du går. Ødelagte bygninger. En råtten lukt av død, og en av ferskt blod.

For dem er det ikke bare en artikkel å snu seg bort i fra for å få slutt på synene og følelsene. De må snu seg bort i fra hjemlandet sitt. Rømme fra frykten og grusomheten. Dette gjør de på en svært risikabel måte. De tar båt over havet. Storm og uvær kan dukke opp når som helst. Det blir bekmørkt. Noen rømmer over fjell. Noen voksne kutter seg for at de uttørstede barna deres skal få drikke blodet deres. Noen gjemmer seg i lastebiler, der noen dør på grunn av oksygenmangel. De heldige overlevende kommer frem. De tror at de har klart det. Men så står noen i disse rike land og sier at de må snu og dra tilbake. Gå tilbake til elendigheten de skulle ønske ikke eksisterte - vente på å bli grepet av krigen sine klør.

Så jeg spør. Hvem vender seg egentlig ikke bort fra ubehag? Hvem orker egentlig å innta virkeligheten som den er og bare la den skje? Jeg forstår ikke. Den følelsen vi selv kjenner av ubehag når noe fælt skjer, må vi da vel også kunne knytte til andre mennesker? Det virker som det er så lett å si nei - så lett å stenge folk ute og ignorere. Det er så lett for alle vi som ikke har opplevd å måtte fare til sjøs en kald kveldsnatt i en utrygg båt fordi en gruppe mennesker er nær byen vår med planer om å ta tingene våre, ødelegge hjemmet vårt og drepe oss.

 refugee, syrian, and children-bilde refugee, syrian, and children-bilde

Jeg har blitt rørt av å lese om den 14 år gamle gutten Yaman som kom til Norge og lærte seg å snakke norsk etter 20 dager. Når han blir eldre  vil han bli lege. Kamil kjemper for å bli i landet etter å ha bodd her i nesten 5 år og alltid vært trofast mot jobben sin. Nemat Ismat kom alene fra krig i Afghanistan og var glad da det norske politiet ikke slo ham. Det er så utrolig mange historier...

Så hvor ligger vår rett til å kaste dem på dør, fortelle dem at de ikke hører til her når de har kjempet mer enn vi noen gang har gjort for å få et så fredelig liv som mange av oss har? Ingen av oss valgte å bli rike eller flyktninger da vi ble født. Noen var bare heldige. Jeg vil ikke si at rike fortjener livet sitt bedre enn andre. Flyktninger ser ikke bare og hører ikke bare om grusomhetene - de lever i den. Hver dag må de frykte. Alt de ønsker seg er fred. Lykkejegere, sier noen. Ok, kanskje er de lykkejegere, men det er vi alle. Enhver søker etter noe som er bedre hvis en ikke trives i sin livssituasjon. Og disse menneskene trives så lite at de ofrer livene sine. De må kjempe seg til det livet de vil ha; kjempe seg til det allmenne behovet for trygghet, ro og kjærlighet.

Selvsagt vet jeg at vi må sette grenser og at vi ikke har plass til alle. Men vi kan da ikke bare se dem dø? Bare stenge dem ute akkurat slik vi vanligvis gjør i den boblen vi lever i, så får de bare gå tilbake til stedet de kom fra og begrave seg i elendigheten... Noen maser og roper om hjelp, mat og penger. Men det ville vi også gjort om vi var desperate. Om vi kjente at nå er det nok.

child, syria, and war-bilde

 

Jeg tenker at hvis vi ikke skaper kjærlighet og tar i mot folk, beholder vi den frykten og elendigheten som IS har skapt. Et samfunn der hat og fordommer står sentralt. Norske borgere som er negative til å ta i mot stakkarslige mennesker på flukt skremmer meg mer enn flyktninger. Hvem har egentlig mest medfølelse av personen som bar sitt skadede familiemedlem på en lang reise til et nytt land på jakt etter trygghet, fremfor en som sitter i det trygge varme hjemmet sitt og klager på at disse menneskene kan ødelegge for oss og  forstyrre oss i bobla vår? De som ser på at mobbere mobber, gjør også slik. 

Det er ingen tvil om at det er folk som har minst frihet og lever i mest elendighet som har de største håpene og ønskene om frihet, fred og et bedre liv. Da er det heller inge grunn til å tro de vil ødelegge freden vi har når det er den de så lenge har lett etter. VG skrev nylig at asylsøkere er en ressurs for samfunnet, i og med at eldrebølgen vil slå til om en generasjon.

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg mener vi alle jo egentlig er like - oss rike og flyktningene. Det er ingen av oss som ønsker hat. Vi vil jo bare ha fred. Og det synes jeg  vi kan stå for sammen.

- Ingvild

http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/asylsoekerne-er-en-ressurs/a/23568198/

http://www.nrk.no/ostfold/kamil-har-atte-dager-igjen-i-norge-1.12658732

http://www.tv2.no/a/7547430

Bilder: weheartit.com

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Mai 2016 » April 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

» Designet er laget av: Heidi


hits