Tomt

Man titter ut av vinduet. Ser på bilene. På trærne som svaier forsiktig frem og tilbake. Husene med mørke vinduer. Stjernene. Dagen er over. Man skal legge seg. Se ut av det samme vinduet neste dag. Bli vekket av sola. Eller skyer. Eller regn - regn som pisker mot den forsvarsløse asfalten. Ting flyr forbi, sier de. Hit og dit, frem og tilbake. Og før man vet ordet av det har man mistet taket på det - ting glipper ut av hendene på deg. Og det er det ingen som ser - ingen som vet - for det er borte. Man ser ikke mer. Føler ikke noe. Det er bare tomt. Hvordan kan man forklare det? Hvordan kan man forklare på en forståelig måte at det eneste som er verre enn tristhet, er følelsen av at det er ingen ting der. At kroppen er tømt for alt. Hjerteslagene har drevet langt vekk. Følelsene er et fjernt sted. Tankene er i ingenmannsland - der hvor ingen eier dem lenger. Plutselig er alt man gjør å handle, uten å lenger tenke eller føle hvilken virkning handlingen gir.

Grunnmuren har falt sammen. Hva bygger man på ingenting? På et vis har man gått seg vill i seg selv. Man leter etter en en eier av ingenmannsland. Der hvor det er ingen folk, ingen mur, ingen hus.

Noen steder kriger de, sulter og sloss. Gråter, smiler, ler, skriker. Verden der ute er full av så mye - så mye grusomt og så mye bra - samtidig som den er tommere enn noe annet. For hva ligger egentlig i kjernen på alt det som skjer der ute? Hva betyr det egentlig - hva er meningen? Det er noe som får folk til å krige. Noe som får oss på andre siden av jorden til å ønske oss klær og penger i haugevis. Grådighet, noe å holde fast ved? Men hva er grådigheten da? Et alternativ  eller en erstatning til kjærlighet? Det jeg ser er ikke hat eller kjærlighet. Det jeg ser er tomhet. Folk som ikke vet hvor de er på vei, hva de vil eller hvem de er. De må bare holde seg fast ved noe. Ikke falle fra. Kjempe etter en mening med livet, som de ikke kommer til å finne. I kjernen er det bare tomt.

Hver gang jeg prøver å forstå, er det som om jeg sliter meg selv ut og blir så svak at jeg bare forstår mindre og mindre. Som om noen har satt en grense på hvor mye jeg får lov til å lure på før jeg ikke har lov til å vite mer. Men når jeg faller i tanker, mister jeg evnen til å rive meg løs.

 
 

Det er vi som fyller opp denne verdenen - dette livet. Med hva vi vil eller hva vi må; den musikksmaken vi liker, de vi vil ha som vennene våre, egne hobbyer, planer, jobb osv. Det er først når vi er alene uten noe av dette, at sannheten vi har gjemt bak det, kommer til syne. Det blir stille. Man står ansikt til ansikt med livet og verden, en gåtes ansikt uten munn. Og ting stopper opp når vi stiller spørmålet: hva er det vi lever for egentlig? Ting svirrer rundt deg, tiden styrter. De ser deg blunke og bevege deg, men inni deg ser du bare rett frem mot en hvit vegg. Kald, taus, borte i en tåke. Men det er det ingen som ser, bare du.

Tanker er virkelig til å bli gal av...

- Ingvild

For litt siden så jeg en link med et bilde av en hund. Innlegget hadde blitt delt flere ganger på Facebook. I overskriften sto den kjente nyheten du kanskje selv har lest: Tenåringene stjal valpen, foret den med narko og satte fyr på den. Det var blikket til denne valpen på bildet som grep meg først. Den kikket på kamera med halvåpne svake øyne som hadde røde merker nedenfor seg. Det jeg så var noen som var fortvilet, noen som ikke forsto, noen som hadde det vondt langt inni seg. På det ene beinet til valpen manglet pels, og den hadde en liten bandasje på en del av det. Jeg tenkte: Hva i all verden er det noen mennesker kan finne på å gjøre? Ekle følelser trakk  innover meg. Jeg så for meg situasjonen. Det at noe uskyldig blir dratt inn i noe grusomt, det at et lite dyr som ikke kan snakke for seg blir pint på den måten. Noe uskyldig som bare ønsket fred, ro og ingen fare. Jeg orket ikke å åpne artikkelen. Jeg vendte ansiktet bort og trykket av mobilen. Lenge etterpå kjente jeg fremdeles på vemmelsen. Og dette fikk meg til å tenke. Jeg har tidligere kommet over flere bilder der IS har kappet av hoder, bombet landsbyer og skremt barn og voksne med frykt og tårer i øyene. Det er grusomt og jeg får alltid så mange vonde tanker og følelser etterpå. Jeg klarer liksom ikke å bli meg selv med en gang og blir sittende med en ubehagelig rar stemning rundt meg.

Og det er da jeg tenker; hvis jeg kjenner på vonde følelser og tanker som sitter lenge igjen i meg, bare etter at jeg har lest en artikkel eller sett et bilde, hvordan må ikke da disse flyktningene som dag for dag lever med slike hendelser rett utenfor dørene sine, føle det? Jeg kan forstå hvordan uhyggelige følelser kan utvikle seg til traumer, mareritt og frykt når de blir gjentatt dag for dag. Når du ikke bare leser om det, men du hører skrikene, de som trygler om å få leve, skuddene og bombene. Du ser døde mennesker overalt hvor du går. Ødelagte bygninger. En råtten lukt av død, og en av ferskt blod.

For dem er det ikke bare en artikkel å snu seg bort i fra for å få slutt på synene og følelsene. De må snu seg bort i fra hjemlandet sitt. Rømme fra frykten og grusomheten. Dette gjør de på en svært risikabel måte. De tar båt over havet. Storm og uvær kan dukke opp når som helst. Det blir bekmørkt. Noen rømmer over fjell. Noen voksne kutter seg for at de uttørstede barna deres skal få drikke blodet deres. Noen gjemmer seg i lastebiler, der noen dør på grunn av oksygenmangel. De heldige overlevende kommer frem. De tror at de har klart det. Men så står noen i disse rike land og sier at de må snu og dra tilbake. Gå tilbake til elendigheten de skulle ønske ikke eksisterte - vente på å bli grepet av krigen sine klør.

Så jeg spør. Hvem vender seg egentlig ikke bort fra ubehag? Hvem orker egentlig å innta virkeligheten som den er og bare la den skje? Jeg forstår ikke. Den følelsen vi selv kjenner av ubehag når noe fælt skjer, må vi da vel også kunne knytte til andre mennesker? Det virker som det er så lett å si nei - så lett å stenge folk ute og ignorere. Det er så lett for alle vi som ikke har opplevd å måtte fare til sjøs en kald kveldsnatt i en utrygg båt fordi en gruppe mennesker er nær byen vår med planer om å ta tingene våre, ødelegge hjemmet vårt og drepe oss.

 refugee, syrian, and children-bilde refugee, syrian, and children-bilde

Jeg har blitt rørt av å lese om den 14 år gamle gutten Yaman som kom til Norge og lærte seg å snakke norsk etter 20 dager. Når han blir eldre  vil han bli lege. Kamil kjemper for å bli i landet etter å ha bodd her i nesten 5 år og alltid vært trofast mot jobben sin. Nemat Ismat kom alene fra krig i Afghanistan og var glad da det norske politiet ikke slo ham. Det er så utrolig mange historier...

Så hvor ligger vår rett til å kaste dem på dør, fortelle dem at de ikke hører til her når de har kjempet mer enn vi noen gang har gjort for å få et så fredelig liv som mange av oss har? Ingen av oss valgte å bli rike eller flyktninger da vi ble født. Noen var bare heldige. Jeg vil ikke si at rike fortjener livet sitt bedre enn andre. Flyktninger ser ikke bare og hører ikke bare om grusomhetene - de lever i den. Hver dag må de frykte. Alt de ønsker seg er fred. Lykkejegere, sier noen. Ok, kanskje er de lykkejegere, men det er vi alle. Enhver søker etter noe som er bedre hvis en ikke trives i sin livssituasjon. Og disse menneskene trives så lite at de ofrer livene sine. De må kjempe seg til det livet de vil ha; kjempe seg til det allmenne behovet for trygghet, ro og kjærlighet.

Selvsagt vet jeg at vi må sette grenser og at vi ikke har plass til alle. Men vi kan da ikke bare se dem dø? Bare stenge dem ute akkurat slik vi vanligvis gjør i den boblen vi lever i, så får de bare gå tilbake til stedet de kom fra og begrave seg i elendigheten... Noen maser og roper om hjelp, mat og penger. Men det ville vi også gjort om vi var desperate. Om vi kjente at nå er det nok.

child, syria, and war-bilde

 

Jeg tenker at hvis vi ikke skaper kjærlighet og tar i mot folk, beholder vi den frykten og elendigheten som IS har skapt. Et samfunn der hat og fordommer står sentralt. Norske borgere som er negative til å ta i mot stakkarslige mennesker på flukt skremmer meg mer enn flyktninger. Hvem har egentlig mest medfølelse av personen som bar sitt skadede familiemedlem på en lang reise til et nytt land på jakt etter trygghet, fremfor en som sitter i det trygge varme hjemmet sitt og klager på at disse menneskene kan ødelegge for oss og  forstyrre oss i bobla vår? De som ser på at mobbere mobber, gjør også slik. 

Det er ingen tvil om at det er folk som har minst frihet og lever i mest elendighet som har de største håpene og ønskene om frihet, fred og et bedre liv. Da er det heller inge grunn til å tro de vil ødelegge freden vi har når det er den de så lenge har lett etter. VG skrev nylig at asylsøkere er en ressurs for samfunnet, i og med at eldrebølgen vil slå til om en generasjon.

Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg mener vi alle jo egentlig er like - oss rike og flyktningene. Det er ingen av oss som ønsker hat. Vi vil jo bare ha fred. Og det synes jeg  vi kan stå for sammen.

- Ingvild

http://www.vg.no/nyheter/meninger/flyktningkrisen-i-europa/asylsoekerne-er-en-ressurs/a/23568198/

http://www.nrk.no/ostfold/kamil-har-atte-dager-igjen-i-norge-1.12658732

http://www.tv2.no/a/7547430

Bilder: weheartit.com

Noen ganger når jeg selv har det godt begynner jeg å tenke på de som sitter igjen i den mørke verdenen den dag i dag og kjemper med valget om å bevare livet eller velge det bort. For med så mange mennesker i dette landet, og så mange mennesker i verden, sier det seg selv at det finnes mange ulike liv. Noen ganger møter du blikk du aldri forstår. Blikk uten ende, blikk som forteller alt og ingenting. Kanskje er det bare en tilfeldighet. Kanskje er det et rop om hjelp.

Under samme himmel som deg kan en jente eller en gutt sitte skamslått og redd, en kan drømme om et helt annet liv enn det en har, en kan forsøke å ta livet sitt, en kan grue seg til å gå på skolen, en kan flykte over havet i en båt... Så mange historier. De er forskjellige, men de har alle noe til felles. De handler alle om å kjempe seg gjennom livet eller å lete etter lykken. Vi skal alle se på den samme månen om kvelden, sove under samme stjerner og løpe gjennom regnet som faller fra himmelen.

Den unike historien hver av oss bærer er en langt større kamp enn noen er i stand til å dømme.. For ingen kan se eller føle hvordan situasjonen er bedre enn den som opplever situasjonen. Vi ser bare gjennom en kropp; den kroppen vi selv har. Det er så trist når folk tror at det er noe galt med andre fordi det kun deres egen side de kjenner. Eller når folk ikke vil ta i mot andre fordi de selv har det fint uten dem.

 

 

Verden er ikke perfekt og vil andre bli det. Vi gjemmer oss alle sammen. Vi har alle mer eller mindre vi sliter med. Alle kjenner smerte ... Det vil vi alltid ha til felles. Og som jeg har lest i et sitat: den eneste måten verden er rettferdig på er at den er urettferdig for alle.

Du kan kjenne det gjøre vondt i hjertet, men prøve å ignorere det. Du kan felle en tåre og tørke den bort. Men du kan ikke tørke bort eller ignorere virkeligheten. Den er den samme uansett hvordan du vrir og vender på det. Vi bare huske det - at andres virkelighet er ikke lettere en ens egen. Og blir vi flinkere til å se hverandre og bry oss, kan enhver kanskje føle at de har en plass i denne verden. Det blir jo ikke plass før vi lager plass.

- Ingvild


  
 
 

Hei. Det er elleve dager til skolestart. Elleve dager til flere av oss må gjøre det vi må fremfor det vi virkelig vil. Jeg er takknemlig for alle de gode dagene jeg har hatt i sommerferien. Jeg har hatt det fantastisk og er fornøyd med det meste, utenom at jeg skulle ha trent litt mer. Men hallo, jeg kan trene hele resten av året, og hvis man ikke er så gira på å trene så er det ikke noe vits. Trening skal være noe man gjør av egen vilje - noe som er gøy og som man får glede av.

I går og i dag passet jeg en søt liten jente som snart skal begynne i første klasse. Jeg har egentlig aldri passet et barn før og stilte gjerne opp for å få en ny erfaring og støtte moren som  trengte barnepass. Det er mye man lærer av å se på de små barna. Hvordan de kan få glede ut i fra så lite som en blomsterbukett, et kappløp, valmuefrø, papirfigurer og klistermerker. Og samtidig trist å tenke på alt hun har fremfor seg... alt hun ikke vet...og  alt som kan skje. Det føltes nærmest feil å ta i mot betaling da vi hadde det så fint sammen. Jeg ble så rørt da hun plutselig sa på den lille turen vi gikk med hunden, at hun skulle ønske jeg kunne gå den turen sammen med henne andre ganger, selv om jeg ikke passet henne.





- Ingvild

I dag regner det. Små regndråper sildrer nedover vindusruta og blir opplyst av dagslyset som skinner på dem. Det er et slags grålig lys ute. Det lager stemningen på det hvite rommet mitt enda litt kaldere. Jeg sitter og tenker, slik jeg alltid pleier å gjøre når jeg er alene. Det  jeg liker best med å være med folk og gjøre spennende ting er nettopp det at jeg slipper å tenke. Når jeg er alene dagdrømmer jeg alt for mye. Jeg forestiller meg en bedre verden. En verden der jeg tør å være meg selv fullt ut. En verden der jeg er god i de tingene jeg skulle ønske jeg var god i. En verden der ingen dømmer hverandre. En verden hvor alle er like populære. En verden med mer kjærlighet, kunst og godhet.

Og så tenker jeg på det vonde. For når man blir overlatt til seg selv kommer livet som en bølge og kaster seg over deg før du rekker å trekke inn pusten. Bekymringene over fremtiden ulmer i luften. Tomheten er verst. Når du verken klarer å gråte, skrike eller føle noe som helst. Du vet ikke engang om du tenker. Du bare sitter der, forvirret.

Vi har alle et behov for kjærlighet. Men noen ganger lurer jeg på: finnes det kjærlighet for alle? Kan alle bli elsket? Kan alle elske? Noen ganger vet du ikke hvor du skal gjøre av deg. Du føler deg fanget. Eller som at du kan se alle og alt som skjer, men ingen kan se deg. Som i en tåke. De sier at når du blir deprimert så er du syk. Jeg vil ikke si at en er syk, at en blir lurt og at alle tankene er gale. Jeg ville heller si at en depresjon er den som vekker deg opp. Den viser deg sannheten om hva som står bak alt det gode; den lar deg føle på alt det vonde for en stund, så du er mye mer våken, takknemlig, forståelsesfull og erfaren når du kommer tilbake igjen til deg selv.

Jeg tror ikke det er det ytre; det som skjer rundt deg, som bestemmer om du skal ha det godt inni deg eller ikke. Noen ganger blir vi bare triste, uten å egentlig forstå helt hvorfor.  Og jeg mener at alle har lov til å være triste. Slik er det bare når vi lever. Vi må rett og slett leve med det. Alltid vil det være ett eller annet som vi ikke kan forstå som ligger og skurrer. Ett eller annet som trekker oss nedover mens vi strekker armene mot himmelen.


Kjipe dager dukker alltid opp, men jeg må stadig minne meg på hvor heldig jeg er. Det er mye som er bra med livet. Spesielt de hverdagslige tingene som bare dukker opp ut av det blå og minner meg på at det alltid finnes glede. Jeg er over depresjonen, jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er den personen jeg pleide å være. Det tok meg to år, men det var verdt det. Før delte jeg mennesker inn i grupper. Det var de menneskene som for det meste var glade og triste av og til, og de menneskene som var triste og glade av og til.

 Noen ganger elsker jeg livet. Det er da jeg ser lykken i de minste ting. For meg er lykke:

- Å gå ute i regnet uten hette og bli så våt i håret at det drypper fra det

- Å høre på filmmusikk

- Å bade i sjøen

- Se på humler i blomstene

- Stå på toppen av et fjell eller sitte og dingle med beina utfor et stup

- Tegne og føle at en får det til

- Gjøre hardt fysisk arbeid og kjenne at en har en frisk kropp som klarer det

- Å snakke med folk som bryr seg, og som virker glad når du snakker med dem

- Å ha blikkontakt med slike øyne du kunne ha forsvunnet inn i

- Lukke øynene og lytte til fuglekvitring i skogen

- Når noen du ikke trodde at brydde seg, sender deg en bursdagsmelding eller en hvilken som helst annen melding.

 

 Hva er lykke for deg?

- Ingvild

Les mer i arkivet » April 2016 » Februar 2016 » Januar 2016


INGVILD
En tankeblogg. Jeg interesserer meg for trening, natur, skriving, musikk og kunst.


Design

» Designet er laget av: Heidi


hits